Guide til prestasjonspsykologi

Lær hvordan du trener hjernen til å håndtere smerte, styre fokus og optimalisere spenningsnivået for å nå ditt fulle potensial som løper.

Du står på startstreken, eller kanskje er du midtveis i den tøffeste intervalløkten du har planlagt denne sesongen. Fysikken din er på plass; du har lagt ned kilometerne, du har kjørt styrkeøktene, og ernæringen er optimalisert ned til minste detalj. Likevel skjer det noe når smerten melder seg. En liten, insisterende stemme i bakhodet begynner å hviske om at det er greit å roe ned, at du er sliten, at dette er for hardt. I løpet av sekunder går du fra å være en offensiv løper til å bli defensiv, og farten synker uten at det egentlig er en fysiologisk grunn til det – beina har mer å gi, men hodet setter ned foten. Dette er øyeblikket hvor prestasjonspsykologi trer inn som den avgjørende faktoren. Gjennom min karriere har jeg sett utallige løpere med fysiologiske forutsetninger i verdensklasse mislykkes fordi de mangler det mentale verktøyet til å håndtere press og smerte. Motsatt har jeg sett utøvere med dårligere fysiske forutsetninger overgå alle forventninger fordi de evner å styre sin indre dialog og utnytte kroppens ressurser til siste trevl. Mental styrke er ikke en medfødt egenskap forbeholdt de få; det er en ferdighet som kan og bør trenes like systematisk som oksygenopptaket. I denne artikkelen går vi i dybden på mekanismene som styrer prestasjon, og gir deg verktøyene fra vår guide til prestasjonspsykologi for å ta kontroll over eget hode og egne prestasjoner.

Det fysiologiske grunnlaget for mental tretthet

For å forstå prestasjonspsykologi i idrett, må vi først forstå hva som skjer i hjernen når vi løper. Lenge trodde man at tretthet utelukkende var et produkt av at musklene gikk tomme for energi eller ble sure av metabolsk avfall som laktat og hydrogenioner. Den moderne forståelsen, ofte omtalt som «Central Governor Theory», foreslår imidlertid noe langt mer interessant og komplekst: Hjernen fungerer som en sikkerhetsventil som regulerer fysisk ytelse for å beskytte kroppen mot skade. Dette er ikke en passiv prosess, men en aktiv overvåking der hjernen veier risiko opp mot potensiell belønning.

Sentralnervesystemets sikkerhetsbrems styres primært fra områder i hjernen som integrerer fysiologiske signaler med psykologiske forventninger. Når du løper hardt, mottar hjernen kontinuerlig tilbakemeldinger fra kroppen via nervesystemet. Signaler om kroppstemperatur, oksygennivå i blodet, glykogenlagre og muskelspenning strømmer inn til sentralnervesystemet. Basert på denne informasjonen, og basert på din forventning om hvor lenge løpet skal vare, kalkulerer hjernen hvor hardt du kan presse deg uten å risikere kollaps eller organsvikt. Dette betyr at følelsen av utmattelse ofte er en forsvarsmekanisme snarere enn en fysisk realitet.

Nevrobiologien bak anstrengelse og motivasjon

Når vi diskuterer prestasjon, må vi inkludere nevrotransmitterne dopamin og adenosin. Dopamin er motoren bak motivasjon og viljen til å fortsette. Adenosin er derimot et biprodukt av energiforbruk i hjernen. Når adenosinnivået stiger, blokkerer det dopaminreseptorene, noe som fører til at oppgaven føles tyngre. Dette forklarer hvorfor mental utmattelse fra en lang arbeidsdag direkte påvirker kveldens løpeøkt; adenosinnivået er allerede høyt, og hjernens «sentrale guvernør» vil derfor begrense den fysiske utfoldelsen tidligere enn vanlig for å spare ressurser.

Dette understreker viktigheten av mental hygiene. En løper som har trent på å håndtere kognitiv belastning, vil ha en mer robust profil mot dette adenosinpåslaget. Gjennom systematiske mentale strategier kan man lære å opprettholde dopaminflyten lenger, selv når fysiologien begynner å sende sterke varsler om tretthet. Dette er ikke magi, men en bevisst manipulering av hjernens prioriteringssystemer gjennom erfaring og trening.

Sentralnervesystemets sikkerhetsbrems

Når hjernen vurderer at du nærmer deg en kritisk grense, skaper den følelsen av tretthet og smerte. Dette er en emosjonell respons, ikke nødvendigvis et tegn på at du er tom, men et varsel om at du kan bli det hvis du fortsetter i samme tempo. Det er her psykologien kommer inn. En utrent hjerne vil tolke disse signalene som en absolutt ordre om å stoppe. En mentalt trent hjerne vil tolke dem som nøytral informasjon og forhandle med sikkerhetsbremsen. Ved å forstå at smerten er en konstruksjon skapt for å beskytte deg, kan du lære å overstyre den første impulsen til å gi opp.

Dette krever en dyp forståelse av hvordan hjernen prioriterer ressurser. Under ekstrem anstrengelse vil hjernen forsøke å bevare homeostase – en stabil indre tilstand. Hvis du kan overbevise hjernen om at situasjonen er under kontroll, for eksempel gjennom rolig pust eller positivt selvsnakk, vil den ofte tillate en høyere intensitet før den aktiverer de kraftigste bremsene. Dette er grunnen til at erfarne løpere ofte kan «grave dypere» enn nybegynnere; de har trent hjernen til å akseptere et høyere nivå av fysiologisk stress som normalt.

Oppmerksomhetsstyring og fokusstrategier

En av de tydeligste forskjellene mellom eliteutøvere og mosjonister er hva de tenker på mens de løper. Forskning på utholdenhetsutøvere har vist to distinkte strategier for oppmerksomhetsstyring: assosiasjon og dissosiasjon. Evnen til å skifte mellom disse strategiene basert på situasjonen er et kjennetegn på en mentalt sterk løper.

Assosiasjon: Kunsten å overvåke fysiologien

Eliteutøvere bruker primært assosiasjon under harde anstrengelser. De retter oppmerksomheten innover. De overvåker pusten, kjenner på rytmen i steget, sjekker spenningsnivået i skuldrene og analyserer kroppens tilbakemeldinger kontinuerlig. Dette gjør dem i stand til å finjustere farten med kirurgisk presisjon. Hvis de kjenner en begynnende krampe eller at pusten blir for frekvent, justerer de umiddelbart teknikken eller intensiteten for å unngå en smell.

Fordelen med assosiasjon er at du har full kontroll. Du er til stede i øyeblikket og kan respondere på kroppens signaler før de blir til problemer. Ulempen er at du også kjenner smerten og ubehaget veldig tydelig. Det krever derfor stor mental kapasitet å være i en assosiativ tilstand over tid uten å bli overveldet av lidelsen. I min erfaring er dette den mest krevende, men også den mest effektive strategien for de som ønsker å flytte grenser i konkurranse. Det handler om å bli en objektiv observatør av egen smerte i stedet for å bli et offer for den.

Dissosiasjon: Strategisk flukt fra ubehag

Mange mosjonister bruker dissosiasjon som sin primære strategi. De tenker på middagen de skal lage, hører på musikk eller podkast, ser på omgivelsene eller teller trær for å glemme at de løper. Dette er en effektiv strategi for å få tiden til å gå på rolige langturer der intensiteten er lav. Det senker den opplevde anstrengelsen og gjør turen mer behagelig og mindre monoton. Dissosiasjon kan fungere som en mental pause som gjør at du holder ut lenger i lav intensitet.

Problemet oppstår når intensiteten øker. Når du løper på terskel eller i konkurransefart, krever kroppen din oppmerksomhet. Hvis du dissosierer når det blir hardt, mister du kontakten med fysiologien. Du merker ikke at du løper litt for fort, at steget blir tungt, eller at du glemmer å drikke, før det er for sent og du møter den berømte veggen. For å prestere optimalt må du derfor trene på å skifte fra dissosiasjon på lette dager til assosiasjon på harde dager. En god løper er mentalt fleksibel og vet når det er tid for å dagdrømme, og når det er tid for å fokusere hundre prosent på oppgaven.

Flytsonen og optimalt spenningsnivå

Målet med oppmerksomhetsstyring er ofte å komme i flytsonen. Dette er en tilstand der utfordringen matcher ferdighetene dine perfekt. Du tenker ikke, du bare gjør. Handlingen går av seg selv, og tidsfølelsen opphører. For å oppnå dette må spenningsnivået, ofte kalt arousal, være optimalt. I psykologien beskrives dette av Yerkes-Dodson-loven som en omvendt U-kurve, der både for lav og for høy spenning fører til dårligere prestasjon.

For lavt spenningsnivå fører til kjedsomhet, sløvhet og manglende fokus. Dette resulterer ofte i dårlig teknikk og laber innsats. For høyt spenningsnivå derimot, fører til angst, panikk og overtenning. Dette resulterer i stive muskler, hyperventilering og dårlig beslutningstaking. Optimalt nivå betyr at du er skjerpet, men rolig. Som løper må du kjenne din egen kurve. Noen trenger å gire seg opp med aggressiv musikk, mens andre trenger å roe seg ned med dype pust for å unngå at nervøsiteten brenner opp energilagrene før startskuddet går.

Mekanismene bak flyt i utholdenhetsidrett

Flyt oppstår sjelden ved tilfeldighet. Det krever en balanse mellom oppgavens vanskelighetsgrad og din egen mestringstro. I løping betyr dette at tempoet må være utfordrende nok til at det krever fullt fokus, men ikke så hardt at det trigger en umiddelbar fluktreaksjon fra hjernen. Når du befinner deg i denne sonen, vil hjernen ofte skru av deler av pannelappen (prefrontal cortex) – området som står for selvkritikk og analytisk tenkning. Dette kalles transient hypofrontalitet. Resultatet er at du slutter å overvåke deg selv, og bevegelsen føles automatisk og uanstrengt selv om intensiteten er høy.

Dette er den fysiologiske forklaringen på hvorfor man plutselig kan «glemme» smerten etter å ha kjempet mot den i flere kilometer. Ved å trene på å styre spenningsnivået, øker du sannsynligheten for å treffe dette vinduet. Pusteteknikker er her det mest tilgjengelige verktøyet. Lange utpust aktiverer den parasympatiske delen av nervesystemet, som virker beroligende, mens raske, kraftige innpust aktiverer den sympatiske delen som gir energi.

Indre dialog og selvsnakk

Vi fører alle en konstant samtale med oss selv. Under hard fysisk anstrengelse har denne dialogen en tendens til å bli negativ og begrensende. Å ta kontroll over denne dialogen er kanskje det mest konkrete verktøyet du kan bruke på neste løpetur. Det handler ikke om naiv positiv tenkning, men om å bruke språket strategisk for å styre fokus og innsats.

Instruerende vs. motiverende selvsnakk

Vi deler positivt selvsnakk inn i to hovedkategorier, og de har ulike bruksområder avhengig av hvor du befinner deg i løpet eller treningsøkten. Instruerende selvsnakk fokuserer på teknikk og taktikk. Eksempler er «høy hofte», «korte steg» eller «slapp av i skuldrene». Dette er spesielt nyttig når du blir sliten og teknikken begynner å falle sammen. Ved å gi hjernen konkrete oppgaver, flytter du fokus vekk fra smerten og over på en handling du kan kontrollere.

Motiverende selvsnakk fokuserer på innsats og vilje. Eksempler er «du er sterk», «hold ut» eller «dette klarer du». Dette er mest effektivt når teknikken sitter, men viljen begynner å svikte. Forskning viser at for langdistanseløpere er ofte det instruerende selvsnakket mest stabilt over tid, da det forankrer utøveren i oppgaven fremfor de skiftende følelsene. Å ha et ferdig innøvd mantra for å takle smerte kan være forskjellen på å gi etter for ubehaget eller å opprettholde trykket helt til målstreken.

Reframing: Å endre betydningen av smerte

En avansert teknikk er kognitiv omstrukturering, eller reframing. Dette handler om å endre tolkningen av en følelse. Når det brenner i lårene og lungene skriker, tolker vi det instinktivt som fare. Prøv å endre ordet og betydningen. I stedet for «vondt», kall det «intensitet». I stedet for å tenke «jeg er utslitt», tenk «kroppen jobber akkurat slik den skal ved maksimal belastning».

Ved å akseptere ubehaget som en nødvendig og positiv del av prosessen mot å bli bedre, mister det noe av sin makt over deg. Du kan si til deg selv: «Dette er følelsen av fremgang». Ved å fjerne den emosjonelle merkelappen «smerte» og erstatte den med en funksjonell beskrivelse, reduserer du hjernens behov for å aktivere sikkerhetsbremsene. Du lærer hjernen at dette ubehaget er planlagt, ønsket og ufarlig. Dette er fundamentet i all eliteidrett: evnen til å trives i ubehaget.

Visualisering som nevrologisk forberedelse

Visualisering er ikke dagdrømming; det er en systematisk bruk av alle sanser for å skape eller gjenskape en opplevelse i hjernen. Funksjonell bildediagnostikk viser at når du visualiserer en bevegelse levende nok, aktiveres de samme motoriske områdene i hjernen som når du faktisk utfører bevegelsen. Du trener altså nervesystemet uten å bevege en muskel.

Polysensorisk visualisering

For at visualisering skal ha effekt, må den være polysensorisk – den må involvere flere sanser enn bare synet. Det holder ikke å bare «se» seg selv løpe. Du må høre pusten din, kjenne rytmen i kroppen, kjenne vinden mot huden og lukten av fuktig asfalt eller skogbunn. Jo mer levende bildet er, desto sterkere blir den nevrale banen. Dette skaper et mentalt kart som hjernen kan navigere etter når den virkelige belastningen inntreffer.

Når du visualiserer, bør du også inkludere de vanskelige øyeblikkene. Se for deg at du blir sliten etter tre fjerdedeler av løpet. Kjenn på tyngden i beina, og visualiser deretter at du tar i bruk teknikken din, retter deg opp og fortsetter med kontroll. Ved å ha «opplevd» mestring av kriser i hodet på forhånd, vil hjernen din gjenkjenne situasjonen som kjent terreng når den oppstår i virkeligheten. Dette reduserer den akutte stressresponsen og gjør det lettere å holde hodet kaldt.

If-Then planlegging for krisemestring

Et perfekt løp skjer nesten aldri. En mer robust strategi er å visualisere problemer og løsninger gjennom «hvis-så»-planer. «Hvis jeg får sting, så skal jeg fokusere på dype utpust», «hvis jeg blir løpt fra i en bakke, så skal jeg holde min egen rytme og vite at jeg henter dem inn på flatene». Dette fjerner behovet for å ta kompliserte beslutninger når du er fysiologisk utmattet. Når du er på slutten av et maraton, er din evne til logisk tenkning redusert; du trenger ferdiglagde programmer som kan kjøres automatisk.

Håndtering av konkurransenerver og press

Nervøsitet før et løp er uunngåelig, og fysiologisk sett er nervøsitet og begeistring nesten identisk. Begge involverer høy puls, svette hender og adrenalin. Forskning på prestasjonspsykologi viser at de som tolker nervøsitet som en forberedende ressurs, presterer betydelig bedre enn de som ser på det som angst eller manglende kontroll.

Fokus på prosess fremfor resultat

Prestasjonsangst kommer ofte av at vi fokuserer på ting vi ikke kan kontrollere: været, konkurrentene eller en spesifikk sluttid. Dette er enorme energilekkasjer. Flytt fokuset nådeløst over på det du kan kontrollere: din egen innsats, din teknikk og din indre dialog. Ved å sette deg prosessmål, som for eksempel å innta riktig mengde karbohydrater underveis, øker du følelsen av kontroll. Dette reduserer produksjonen av kortisol, som i for store mengder kan føre til stive muskler og nedsatt utholdenhet.

Det paradoksale er at ved å gi slipp på det krampaktige fokuset på sluttresultatet, øker du sjansen for å oppnå det. En løper som er fokusert på oppgaven her og nå, løper mer avslappet og effektivt enn en løper som er fiksert på klokka og hva de andre gjør. Selvtillit i idrett bygges gjennom erfaringen av at man kan mestre de små oppgavene, selv under press. Ved å bryte ned løpet i mindre delmål, beholder du en følelse av progresjon som holder den «sentrale guvernøren» i sjakk.

Smertehåndtering og frivillig lidelse

Løping på høyt nivå innebærer en grad av frivillig lidelse. Evnen til å «lide godt» er kanskje den viktigste egenskapen til en utholdenhetsutøver. Dette handler ikke om masochisme, men om en profesjonell tilnærming til ubehag. I treningsfysiologien vet vi at smertetoleranse er trenbart, uavhengig av det maksimale oksygenopptaket.

Oppstykking og kognitive distraksjoner

Når du har ti kilometer igjen og er utslitt, er tanken på hele distansen overveldende. Hjernen vil protestere. Løsningen er å lure hjernen ved å dele opp distansen i håndterbare biter, en teknikk kjent som chunking. Ikke tenk på milen som gjenstår. Tenk at du skal løpe til neste sving. Eller til den neste lyktstolpen. Ved å fokusere på små, overkommelige mål, holder du motivasjonen oppe og hindrer hjernen i å kalkulere den totale belastningen som umulig.

Dette dopamin-kicket du får hver gang du når et lite delmål, fungerer som en motvekt til adenosin-oppbyggingen i hjernen. Det gir deg små vinduer av fornyet energi. På samme måte kan kognitive distraksjoner, som å telle steg eller fokusere på en bestemt rytme, hjelpe til med å overdøve smertesignalene. Dette er ikke det samme som dissosiasjon, men en fokusert bruk av kognitive ressurser for å navigere gjennom de tøffeste partiene av en konkurranse.

Radikal aksept av anstrengelse

Når smerten kommer, har vi en tendens til å spenne oss imot. Vi biter tennene sammen og kjemper mot følelsen. Denne motstanden koster energi og øker den opplevde lidelsen. En bedre strategi er radikal aksept. Aksepter at det gjør vondt, og at det skal gjøre vondt. Prøv å slappe av i alle muskler som ikke bidrar til fremdrift. Ansiktet, nakken og hendene bør være løse. Jo mer avslappet du er i smerten, desto mindre energi bruker du på unødvendig spenning, og desto lettere er det for den sentrale guvernøren å holde sikkerhetsbremsene av.

Dette krever en dyp selvinnsikt. Du må lære å skille mellom «farlig» smerte fra en begynnende skade og den «nødvendige» smerten fra metabolsk stress. Den nødvendige smerten er diffus, brennende og stabil. Den farlige smerten er ofte skarp, lokalisert og økende. En mentalt sterk løper har lært å omfavne den brennende smerten som en venn som indikerer at de yter sitt maksimale.

Motivasjonens anatomi og betydning

Hvorfor løper vi? Svaret på dette spørsmålet er fundamentet for all mental styrke. Uten en dypere mening vil teknikker og strategier kollapse når presset blir stort nok. Motivasjon er ikke en konstant følelse, men et resultat av dine verdier og målsettinger.

Indre motivasjon, som gleden ved bevegelse og nysgjerrighet på egne grenser, er langt mer robust enn ytre motivasjon som medaljer eller anerkjennelse fra andre. Jobb med å definere ditt eget «hvorfor». Når du knytter løpingen til dine kjerneverdier – som helse, selvdisiplin eller mestring – blir det enklere å prioritere treningen og tåle ubehaget. Når det gjør vondt på slutten av et løp, kan du minne deg selv på din dypere intensjon. Dette gir en retning og en mening til smerten som gjør den lettere å bære.

Målsettingsprosesser og identitet

Mange løpere begår feilen å bare sette seg resultatmål. «Jeg skal løpe maraton på under fire timer». Hvis alt går din vei, er dette motiverende. Men hvis du har en dårlig dag eller været er imot deg, kan et slikt mål føre til at du gir opp mentalt når du ser at tiden glipper. En mer robust tilnærming er å ha tre lag med mål:

1. Drømmemålet (Gull): Alt klaffer, formen er topp og forholdene er perfekte.
2. Det realistiske målet (Sølv): Du leverer en solid prestasjon basert på treningsgrunnlaget ditt.
3. Minstemålet (Bronse): Det tøffeste scenariet. Du fullfører med stolthet uansett hva som skjer.

Ved å ha flere lag med mål, beholder du alltid noe å kjempe for. Identitet er også en kraftfull driver. I stedet for å si «jeg prøver å løpe», si «jeg er en løper». En person som identifiserer seg som en løper, tar valg i hverdagen som understøtter dette bildet. Dette reduserer den mentale energien som kreves for å ta beslutninger om trening; det er bare det en løper gjør. Denne identitetsforankringen er det som bærer deg gjennom mørke vintermåneder og perioder med motgang.

Praktisk implementering i treningshverdagen

Mental trening må integreres i den fysiske treningen for å ha effekt. Du kan ikke forvente at teknikker skal fungere i en stresset konkurransesituasjon hvis du aldri har øvd på dem underveis i hverdagen. Det krever planlegging og bevissthet i hver eneste økt.

Bruk intervalløktene dine til å øve på assosiasjon og selvsnakk. Når det begynner å bli tungt på det siste draget, er det tid for å teste ut mantraene dine. Se hva som fungerer best for deg – er det tekniske beskjeder eller emosjonelle oppmuntringer? Loggfør gjerne din mentale status etter økta på samme måte som du logger fart og puls. Hvordan var motivasjonen? Hvilke tanker dukket opp da det ble tungt? Ved å bli bevisst på dine egne mønstre, kan du begynne å endre dem systematisk over tid.

Mental periodisering gjennom sesongen

Akkurat som du periodiserer den fysiske treningen, bør du periodisere den mentale treningen. I grunntreningsperioden kan fokus ligge på å bygge vaner, indre motivasjon og identitet. Når du nærmer deg konkurransesesongen, bør treningen bli mer spesifikk med visualisering, spenningsregulering og simulering av konkurransesituasjoner.

En mentalt sterk løper er resultatet av tusenvis av små valg gjort over tid, der man bevisst har utfordret seg selv til å stå i ubehaget og styre tankene i riktig retning. Du må se på mental styrke som en muskel; hvis du aldri belaster den, vil den ikke vokse. Ved å oppsøke situasjoner som krever viljestyrke, som å løpe i dårlig vær eller gjennomføre en økt når du egentlig ikke har lyst, bygger du opp en mental bankkonto du kan trekke fra når det virkelig gjelder.

Oppsummering av verktøykassen

For å bli en mentalt sterkere løper må du mestre følgende områder:

• Selvbevissthet: Kjenn dine egne triggere for å gi opp og forstå din «sentrale guvernør».
• Fokusstyring: Tren på assosiasjon i harde økter og dissosiasjon på rolige turer.
• Språkbruk: Etabler en konstruktiv indre dialog med både instruerende og motiverende elementer.
• Forberedelse: Bruk polysensorisk visualisering og lag robuste «hvis-så»-planer for krisesituasjoner.
• Aksept: Lær deg å skille mellom ulike typer smerte og aksepter nødvendig ubehag som en del av prosessen.

Ved å arbeide målrettet med disse punktene, vil du oppleve at den fysiologiske kapasiteten din blir lettere tilgjengelig. Du slutter å kjempe mot deg selv og begynner i stedet å samarbeide med hjernen for å oppnå best mulig resultat. Dette er den virkelige kraften i prestasjonspsykologien.

Konklusjon: Broen mellom kapasitet og resultat

Prestasjonspsykologi handler ikke om å fjerne ubehag eller å tenke positivt på en naiv måte. Det handler om å utvikle en robust verktøykasse for å håndtere virkeligheten slik den er – med smerte, tvil, vær og vind. Ved å forstå at hjernen er en guvernør som kan forhandles med, og ved å bruke teknikker som konstruktivt selvsnakk, polysensorisk visualisering og smart oppstykking av distansen, kan du hente ut ressurser du ikke visste du hadde. Kroppen din er nesten alltid i stand til mer enn hodet ditt tror. Din jobb er å overbevise hodet om å henge med på ferden. Dersom du likevel skulle oppleve at ting ikke går som planlagt, er det avgjørende å ha evnen til å prosessere motgangen konstruktivt. Det å takle skuffelse når du ikke greier å fullføre et løp er en ferdighet i seg selv som gjør at du kan bruke erfaringen som bensin til neste målsetning i stedet for at den tapper deg for motivasjon over tid.

Kilder

1. Brick, N., MacIntyre, T., & Campbell, M. (2014). Attentional focus in endurance activity: new paradigms and future directions. International Review of Sport and Exercise Psychology, 7(1), 106-134.
2. McCormick, A., Meijen, C., & Marcora, S. (2015). Psychological determinants of whole-body endurance performance. Sports Medicine, 45(7), 997-1015.
3. Noakes, T. D. (2012). Fatigue is a brain-derived emotion that regulates the exercise behavior to ensure the protection of whole body homeostasis. Frontiers in Physiology, 3, 82.
4. Weinberg, R. S., & Gould, D. (2019). Foundations of Sport and Exercise Psychology. Human Kinetics.