Guide til løpesko og utstyr

Lær fysiologien bak skovalg og bekledning. Unngå skader med riktig funksjon fremfor mote og oppdag utstyret som faktisk bedrer din løping.

Det finnes et punkt i enhver løpebutikk hvor entusiasmen går over i ren forvirring. Veggen foran deg er dekket av hundrevis av sko i neonfarger, alle med løfter om mer fart, bedre demping og revolusjonerende teknologi. Som fagperson ser jeg daglig konsekvensene av feilvalg gjort ved denne veggen. Jeg ser løpere med akillessmerter fordi de har kjøpt null-dropp sko uten tilvenning, og jeg ser maratonløpere med blånegler og gnagsår fordi de har valgt sko basert på tester i magasiner fremfor passform. Utstyr er ikke bare innpakning; det er grensesnittet mellom din biomekanikk og underlaget. Hver søm i sokken, hver millimeter gummi i sålen og hver algoritme i pulsklokken påvirker hvordan kroppen din interagerer med omgivelsene. Løping er en idrett med lav inngangsterskel, men når du beveger deg utover de første ukene, blir spørsmålet om hva trenger man for å løpe mer enn bare et praktisk anliggende – det blir et spørsmål om skadeforebygging og bevaring av bevegelsesglede. Denne artikkelen er en utdyping av prinsippene i vår overordnede guide til løpesko og utstyr, designet for å gi deg kunnskapen til å ta informerte valg som støtter din løping, ikke motarbeider den. Ved å forstå fysikken og fysiologien bak utstyret, kan du navigere forbi markedsføringen og finne det som faktisk gir deg en bedre løpsopplevelse, enten du leter etter nybegynner utstyr eller spesialiserte sko til maraton. En helhetlig utstyrsguide løping må derfor starte med det viktigste fundamentet: skoens evne til å modulere kreftene som oppstår i hvert eneste steg.

Skoens fysiologiske funksjon og biomekaniske påvirkning

Løpeskoen er utvilsomt det mest kritiske utstyret for en løper. Dens primære oppgave er ikke å gi deg fart, men å styre belastningen som treffer kroppen din. Hver gang foten treffer bakken, utsettes du for en vertikal belastningsrate som må absorberes av muskler, sener og skjelett. For å forstå hvilken sko du bør velge, må vi dekonstruere skoens anatomi og se på hvordan hver del påvirker din spesifikke fysiologi. Det handler om mer enn bare utseende; det handler om hvordan materialer i mellomsålen og skoens geometri endrer måten leddene dine beveger seg på. En feilaktig vurdering her kan føre til at du påfører strukturer belastning de ikke er klare for, noe som er den vanligste årsaken til at løpekarrierer stopper før de har startet ordentlig.

Mellomsålen: Energiretur og dempingens fysikk

Mellomsålen er skoens hjerte, og det er her den største teknologiske utviklingen har skjedd de siste tiårene. Tradisjonelt ble de fleste løpesko laget med EVA-skum (etylenvinylacetat). EVA er et pålitelig materiale som demper støt godt, men det har en vesentlig begrensning: det har høy hysterese. Hysterese er et fysisk begrep for energitapet som oppstår når et materiale deformeres og deretter går tilbake til sin opprinnelige form. Når du tråkker ned en EVA-såle, går mye av energien tapt som varme i materialet. Moderne «super-skum», ofte basert på PEBA (polyeterblokkamid), har revolusjonert dette. Disse materialene har en energiretur på opptil 85–90 %, noe som betyr at de bevarer mer av den kinetiske energien i steget.

Fysiologisk sett betyr dette at den metabolske kostnaden ved å løpe synker. Muskulaturen din trenger å produsere mindre kraft for å opprettholde samme hastighet fordi skoen fungerer som en mer effektiv buffer mellom deg og underlaget. Likevel er det viktig å forstå at «demping» ikke er et entydig positivt begrep. En sko som er for myk, kan skape ustabilitet. Når foten lander på et veldig komprimerbart materiale, må de stabiliserende musklene i ankelen (spesielt tibialis posterior og peroneus-musklene) jobbe hardere for å kontrollere landingen. For en løper med nedsatt nevromuskulær kontroll eller svake ankler, kan en maksimalistisk sko med svært mykt skum faktisk øke risikoen for overbelastning av sener. Valget av mellomsåle må derfor baseres på en avveining mellom behovet for beskyttelse og kravet til stabilitet, et tema vi utdyper i vår guide om hvordan du går frem for å velge riktige løpesko basert på din spesifikke fottype og løpsstil.

Dropp og belastningsforskyvning

Dropp, eller hæl-tå-fall, er kanskje den mest underkommuniserte faktoren ved valg av løpesko. Dette tallet representerer høydeforskjellen mellom skoens hæl og forfot. En tradisjonell løpesko har gjerne et dropp på 10–12 mm, mens moderne modeller ofte ligger på 4–8 mm, eller helt nede på 0 mm (null-dropp). Fysiologisk sett fungerer droppet som en vektstang som endrer vinkelen på ankelleddet i landingsfasen.

Når du løper i en sko med høyt dropp, løftes hælen. Dette reduserer behovet for dorsalfleksjon (at tærne trekkes opp mot leggen) og avlaster dermed akillessenen og leggmuskulaturen. Konsekvensen er imidlertid at mer av støtbelastningen flyttes oppover i den kinetiske kjeden til kneet og hoften. Motsatt vil en sko med lavt dropp oppfordre til en landing lenger frem på foten. Dette er ofte gunstig for løpere som sliter med «løperkne» (patellofemoralt smertesyndrom), da det reduserer kreftene som virker på kneskålen. Men prisen er en dramatisk økning i eksentrisk belastning på leggene. Å bytte fra en 12 mm sko til en 0 mm sko uten en gradvis tilvenningsperiode på flere måneder er en oppskrift på akillestendinopati. Din skadehistorikk og dine anatomiske styrker bør diktere hvilket dropp som er optimalt for deg.

Karbonskoens mekanikk: Vektstangprinsippet

Supersko med karbonplater har endret tidene på resultatlistene, men mange misforstår hvordan de fungerer. Karbonplaten er ikke en fjær; den lagrer svært lite energi i seg selv. Dens primære funksjon er å stive av skoen slik at mellomsålen kan lages av et ekstremt mykt og tykt skum uten at skoen blir ustabil eller «kollapser». Videre fungerer platen som en vektstang som flytter rotasjonspunktet i steget lenger frem.

Normalt bøyes tåleddene (MTP-leddene) i frasparket, noe som fører til et energitap. Karbonplaten minimerer denne bøyningen, slik at leggmuskulaturen kan jobbe under mer optimale mekaniske forhold. For en mosjonist kan dette bety at man føler seg mindre stiv i muskulaturen etter en langtur, men det er viktig å huske på at denne teknologien også endrer rekrutteringsmønsteret i foten. Ved utelukkende å løpe i stive karbonsko, kan de små musklene i fotbuen (intrinsiske fotmuskler) bli svakere over tid fordi de ikke lenger trenger å stabilisere steget i samme grad. Karbonsko er et fantastisk verktøy for konkurranse, men de bør sjelden utgjøre 100 % av treningsvolumet ditt.

Kategorisering av sko for ulike formål

En vanlig observasjon i min praksis er at mange løpere forsøker å bruke samme par sko til alt fra raske intervaller til rolige langturer i skogen. Fysiologisk sett er dette uhensiktsmessig. Kroppen din tilpasser seg den belastningen den får, og ved å alltid bruke samme sko, utsetter du vevet for nøyaktig samme spenningsmønster i hvert eneste steg. Dette øker risikoen for belastningsskader betydelig. Vi deler derfor skoene inn i kategorier som hver tjener et spesifikt fysiologisk formål.

Mengdetreningssko: Kroppens støtdempere

Mengdetreningsskoen er din viktigste investering. Disse er bygget for holdbarhet og maksimal beskyttelse. Mellomsålen er ofte konstruert av materialer som tåler mange repetisjoner uten å miste spensten (compression set). I denne kategorien finner vi sko med mer omfattende støttemekanismer, som fastere skum på innsiden av foten for å korrigere overpronasjon, eller brede plattformer for økt stabilitet.

Formålet med disse skoene er å absorbere de tusenvis av små støtene som oppstår under rolig mengdetrening. De skal være komfortable fra første steg. En løper som gjennomfører 80 % av treningen i pratefart, bør ha en sko som prioriterer demping og stabilitet over lav vekt. Vekten av skoen har minimal betydning på en rolig tur, men evnen til å beskytte leddene mot tretthetsbrudd og senebetennelser er uvurderlig.

Temposko og intervallverktøy

Når intensiteten øker, endres kravene til skoen. Under intervalltrening og hurtigkjøring lander vi ofte kraftigere og har en kortere kontakttid med bakken. Her trenger du en sko som er lettere og mer responsiv. Temposko er ofte strippet for overflødig polstring og har en fastere mellomsåle som gir bedre kontakt med underlaget.

Fysiologisk sett tillater en lettere sko en høyere stegfrekvens med mindre energibruk. Forskning indrer at for hver 100 gram du legger til på vekten av en sko, øker den metabolske kostnaden ved løp med ca. 1 %. På en hard intervalløkt kan dette utgjøre forskjellen mellom å fullføre med god teknikk og å måtte bryte fordi muskulaturen surner for tidlig. Men husk: den reduserte dempingen i disse skoene betyr at beina dine må absorbere mer av kreftene selv. Bruk derfor temposko kun når formålet med økten krever det.

Terrengsko: Grep og propriosepsjon

Løping i terrenget stiller helt andre krav til biomekanikken enn løping på asfalt. Underlaget er ujevnt, glatt og skiftende. En asfalt-sko har en flat yttersåle som gir null grep på vått gress eller gjørme, og dens høye såle (stack height) skaper et høyt tyngdepunkt som øker risikoen for overtråkk.

Terrengsko er designet med en yttersåle som har knaster av ulik hardhet for å «bite» seg fast i underlaget. Videre er mellomsålen ofte tynnere og fastere for å gi bedre propriosepsjon – hjernens evne til å oppfatte leddenes posisjon. Når du kjenner underlaget bedre, kan nervesystemet ditt reagere raskere og stabilisere ankelen før et overtråkk skjer. For løpere som ønsker å variere treningen og styrke anklene, er terrengløping med riktig fottøy en av de beste formene for funksjonell styrketrening man kan gjøre.

Bekledning: Termoregulering som energisparing

Mange løpere undervurderer bekledningens rolle for prestasjon og restitusjon. Kroppen fungerer best ved en kjernetemperatur på rundt 37 grader. Under løping produserer musklene enorme mengder varme som et biprodukt av energiproduksjonen. Faktisk går bare ca. 20–25 % av energien du forbruker til fremdrift; resten blir til varme. Hvis du er feil kledd, må kroppen bruke store ressurser på enten å kjøle seg ned (svetting og økt blodgjennomstrømning til huden) eller å holde på varmen (vasokonstriksjon og muskelspenninger). Riktig bekledning handler om å hjelpe kroppen med denne termoreguleringen.

Materialvitenskap: Hvorfor bomull er din fiende

Den viktigste regelen innen løpebekledning er enkel: unngå bomull. Bomull er en hydrofil fiber, som betyr at den elsker vann. Den kan absorbere opptil 20 ganger sin egen vekt i fuktighet. Når du svetter i en bomullst-skjorte, blir den tung, mister passformen og slutter å isolere. Verre er det at våt bomull mot huden øker risikoen for hypotermi i kaldt vær og voldsomme gnagsår i varmt vær.

Løpetøy skal være laget av syntetiske materialer som polyester eller polyamid, eventuelt merinoull. Syntetiske fibre er hydrofobe; de transporterer fuktighet vekk fra huden og ut til overflaten av plagget hvor den kan fordampe. Dette kalles kapillæreffekten. Ved å holde huden tørr, forhindrer du både nedkjøling og friksjonsskader. Merinoull er et unikt materiale som kan absorbere en del fuktighet uten å føles vått, og det beholder isolasjonsevnen selv i våt tilstand. Dette gjør ull til et overlegent valg for roligere turer og for lag-på-lag bekledning i det norske klimaet.

Lag-på-lag prinsippet i praksis

For å takle skiftende temperaturer må du mestre kunsten å kle deg i lag. Dette gir deg fleksibilitet til å justere temperaturen underveis i økten.

1. Innerlag (Basislaget): Skal sitte tett mot huden. Oppgaven er utelukkende å transportere svette vekk. Her bruker du tynn ull eller teknisk superundertøy.
2. Mellomlag (Isolasjonslaget): Skal fange luft som varmes opp av kroppen din. Tykkelsen her varierer med temperaturen. En tynn fleece eller en litt tykkere ulltrøye fungerer godt.
3. Ytterlag (Skallaget): Skal beskytte mot vind og regn. Det viktigste her er pusteevnen. En helt vanntett jakke vil ofte føles som en plastpose; du blir våt av din egen svette i stedet for regnet. For de fleste løpeturer er en vindjakke med god ventilasjon mer enn nok, selv i lett regn.

En tommelfingerregel er at du skal fryse litt når du står på trappa før start. Hvis du er varm og god før du har begynt å løpe, vil du garantert bli overopphetet etter ti minutter. Overoppheting fører til økt væsketap og høyere puls, noe som reduserer din utholdenhet.

Gnagsår og friksjonshåndtering

Friksjon er den tause morderen av løpeglede. Når hud gnis mot hud eller mot fuktig tøy over lang tid, oppstår det mikrotraumer i overhuden. Saltkrystaller fra inntørket svette fungerer som sandpapir og forverrer prosessen. For å unngå gnagsår må du adressere to ting: fuktighet og mekanisk friksjon.

Løpesokker er her en kritisk komponent. De bør ha forsterkninger på hæl og tå, og være laget av materialer som ikke klumper seg når de blir våte. Mange løpere sverger til doble sokker (to tynne lag) for å flytte friksjonen fra huden til mellom sokkelagene. Videre er bruk av anti-friksjonskrem eller vaselin på utsatte steder – som mellom lårene, i armhulene og på brystvortene – obligatorisk før lange turer. Spesielt for menn som løper langt, er «joggers nipple» (blødende brystvorter) et smertelig bevis på at man har neglisjert friksjonshåndtering. En liten bit sportstape over brystvortene kan spare deg for mye ubehag.

Teknologisk utstyr: Data som verktøy for styring

Vi lever i en tid hvor de fleste løpere har mer avansert måleutstyr på håndleddet enn det toppidrettsutøvere hadde tilgang til for tjue år siden. Men data har ingen verdi hvis de ikke blir omsatt til handling. For mange blir pulsklokken en stressfaktor snarere enn et hjelpemiddel. For å bruke teknologien effektivt, må du forstå hva klokken faktisk måler, og hva som er ren gjetning fra algoritmene.

Pulsmåling: Håndledd vs. Brystbelte

De fleste moderne pulsklokker bruker optisk pulsmåling (PPG) på håndleddet. Dette fungerer ved at grønt lys sendes inn i huden for å måle volumendringer i blodårene. Teknologien er praktisk, men den har betydelige svakheter under løping. Fordi klokken beveger seg på armen og huden utsettes for vibrasjoner i hvert steg, oppstår det ofte «støy» i signalet. Et vanlig fenomen er kadenslås, hvor klokken låser seg til stegfrekvensen din (f.eks. 170 slag i minuttet) i stedet for hjertefrekvensen.

For alle former for intensitetsstyring, spesielt ved intervaller og terskeltrening, er et pulsbelte rundt brystet nødvendig. Brystbeltet måler hjertets elektriske aktivitet (EKG) direkte og er nesten 100 % nøyaktig. Det reagerer også umiddelbart på endringer i intensitet, mens optisk måling ofte har en forsinkelse på 15–30 sekunder. Hvis du skal investere i teknologisk utstyr, bør et godt pulsbelte stå øverst på listen, etterfulgt av en enhet som kan vise dataene. For en grundig gjennomgang av hvilke modeller som gir deg best verdi for pengene, anbefaler jeg vår artikkel om hvordan du skal velge pulsklokke ut fra dine behov og ambisjoner.

GPS og hastighetsmåling: Presisjonens betydning

GPS-nøyaktighet er avgjørende for å kunne løpe i riktig sone, spesielt hvis du følger et strukturert program. Eldre klokker kunne ha store avvik i tett skog eller mellom høye bygninger fordi signalet ble reflektert (multipath error). Nyere klokker med «multi-band» eller «dual-frequency» GPS mottar signaler fra flere satellittsystemer samtidig, noe som gir en nøyaktighet ned på centimeternivå.

Hvorfor betyr dette noe? Hvis du planlegger å løpe en terskeløkt i 4:30-fart, men klokken har et avvik på 15 sekunder per kilometer, risikerer du å trene i feil fysiologisk sone. Du kan enten løpe for sakte og miste ønsket treningseffekt, eller løpe for fort og pådra deg unødvendig mye laktat, noe som forlenger restitusjonstiden. Dataene er der for å hjelpe deg med å holde disiplinen, ikke for å tvinge deg til å løpe raskere enn kroppen tillater på en gitt dag.

Restitusjonsdata og HRV

Mange klokker tilbyr i dag målinger av HRV (Heart Rate Variability) og estimater for «Training Readiness». HRV er et mål på variasjonen i tid mellom hvert hjerteslag og er en god indikator på det autonome nervesystemets tilstand. En høy HRV indikerer at du er godt restituert og klar for belastning, mens en lav HRV kan være et tidlig tegn på overtrening eller sykdom.

Som fagperson råder jeg likevel til en viss skepsis. Disse estimatene er basert på generelle algoritmer som ikke nødvendigvis tar hensyn til ditt unike utgangspunkt. Bruk dataene som en pekepinn, men la aldri klokken overstyre din egen dagsfølelse. Hvis klokken sier du er «Ready», men beina føles som bly og motivasjonen er på bunn, er det dagsfølelsen du skal lytte til. Teknologi skal være en tjener, ikke en herre.

Vedlikehold og utstyrets levetid

Løpeutstyr er forbruksvare. Ingen sko varer evig, og å løpe i utslitt utstyr er en av de vanligste årsakene til skader som sniker seg på over tid. Som fysiolog ser jeg ofte at løpere venter for lenge med å bytte ut skoene sine fordi de «ser fine ut» på oversiden. Men det er det som skjer inne i mellomsålen som betyr noe.

Mellomsålens utmattelse (Compression Set)

Hver gang du lander, komprimeres de små gassboblene inne i skummet i mellomsålen. Etter turen ekspanderer materialet igjen, men aldri helt tilbake til 100 %. Over tid mister materialet sin elastisitet og evne til å absorbere støt. Dette kalles «compression set». Når en sko er utslitt, vil den føles flat og hard. Den vertikale belastningsraten som tidligere ble absorbert av skoen, må nå absorberes av dine bein og ledd.

Typiske tegn på at skoen må byttes:

• Du får nye småvondter i legger eller knær etter vanlige turer.
• Du ser tydelige horisontale rynker eller skrukker i skummet på siden av sålen.
• Mønsteret på yttersålen er slipt ned slik at grepet blir dårligere.
• Skoen har passert 800–1000 kilometer (for mengdesko) eller 300–500 kilometer (for konkurransesko).

Tunge løpere vil slite ut skummet raskere enn lette løpere. Det kan derfor være lurt å loggføre antall kilometer på hvert skopar i en app som Strava eller i din egen treningsdagbok.

Vask og stell av teknisk utstyr

For å maksimere levetiden på utstyret ditt, må du behandle det riktig. Løpesko skal aldri vaskes i vaskemaskin. Varmen og mekanisk bearbeiding ødelegger limet som holder skoen sammen, og det kan deformere mellomsålen permanent. Vask skoene med en børste, lunkent vann og mild såpe. Tørk dem i romtemperatur, gjerne med avispapir inni for å trekke ut fuktighet. Bruk aldri varmekabler eller tørketrommel, da ekstrem varme gjør skummet sprøtt.

Når det gjelder teknisk tøy, er skyllemiddel (tøymykner) forbudt. Skyllemiddel legger seg som en hinne på de syntetiske fibrene og tetter porene som skal transportere svette. Dette fører til at tøyet mister sin pusteevne og begynner å lukte surt mye raskere. Vask løpetøy på 30–40 grader med et vaskemiddel beregnet på sportstøy, og la det lufttørke.

Sesongbaserte tilpasninger: Løping året rundt

I et land som Norge krever hver årstid sin spesifikke utstyrstilnærming. Å ha riktig utstyr for forholdene er ikke bare et spørsmål om komfort; det er det som avgjør om du klarer å opprettholde kontinuitet i treningen gjennom hele året.

Vinterløping: Grep og varme

Når isen legger seg, blir grep din viktigste prioritet. Å løpe og spenne seg på glatt føre fører til overbelastning av lyske og hofter. Du har tre valg: sko med faste pigger, løse brodder eller å pigge opp dine gamle løpesko selv. Faste pigger er overlegent for løpsfølelsen, men gjør at skoen ikke kan brukes på bar asfalt.

Beskyttelse av luftveiene er også viktig når temperaturen kryper under ti minusgrader. Kald luft kan trigge anstrengelsesutløst astma selv hos friske personer. En varmemaske eller et tynt tørkle foran munnen kan hjelpe med å forvarme luften før den når lungene. Videre må du beskytte utsatte kroppsdeler som akillessener og knær mot direkte kulde, da sener er dårligere vaskularisert og blir mer sårbare når de er kalde. Lange sokker og tights med vindstopper er gode investeringer for vinterhalvåret.

Sommerløping: Hydrering og beskyttelse

I varmen er din største utfordring væsketap og overoppheting. Kroppen produserer mer svette for å kjøle seg ned, noe som fører til tap av elektrolytter (salt). Dette kan føre til muskelkramper og nedsatt koordinasjon. Ved turer over en time i varmen bør du ha med deg væske, gjerne i en løpevest eller et drikkebelte som sitter stabilt på kroppen.

Hodeplagg er også essensielt i sola. En løpecaps beskytter ikke bare mot solstikk, men den fungerer også som et svettebånd som hindrer svette i å renne ned i øynene. Bruk solkrem som er beregnet for sport, slik at den ikke renner når du begynner å svette. Husk at solforbrenning er en form for betennelse i huden som krever energi fra kroppen å reparere – energi du heller vil bruke på løpingen.

Økonomiske prioriteringer: Hva bør du bruke penger på?

Det er lett å la seg rive med av utstyrshysteriet, men som fagperson er mitt råd å prioritere investeringene der de gir mest fysiologisk gevinst og skadeforebygging.

1. Sko: Dette er aldri stedet å spare penger. Kjøp sko som passer din biomekanikk, ikke de som er på salg eller ser kulest ut.
2. Sokker: En av de billigste, men mest effektive oppgraderingene du kan gjøre. Gode sokker eliminerer gnagsår og blemmer.
3. Sports-BH (for kvinner): En god sports-BH reduserer belastningen på bindevevet i brystene og forebygger ryggplager. Dette er kritisk utstyr som må prioriteres på lik linje med sko.
4. Pulsbelte: Hvis du skal trene etter puls, er nøyaktighet alt. Et brystbelte koster lite sammenlignet med en ny klokke, men gir deg mye bedre data.

Du trenger ikke det dyreste av alt for å bli en god løper. Faktisk kan for mye avansert utstyr i starten virke distraherende. Begynn med det grunnleggende, og utvid utstyrsparken etter hvert som behovene melder seg. Hvis budsjettet er stramt, finnes det mange gode alternativer, og du kan med fordel lese vår guide til billige løpesko for å se hvordan du kan få maksimal funksjon uten å tømme bankkontoen.

Konklusjon: Utstyret som en forlengelse av kroppen

Utstyr gjør deg ikke til en bedre løper alene, men riktig utstyr fjerner barrierene som hindrer deg i å nå ditt potensial. Ved å velge sko som respekterer din biomekanikk, bekledning som støtter kroppens termoregulering, og teknologi som gir deg ærlig feedback, spiller du på lag med din egen fysiologi. Husk at den beste skoen er den du ikke tenker på når du løper, og det beste plagget er det som holder deg tørr og temperert uten å gnage. Løping er en ærlig idrett; det er arbeidet du legger ned som teller, men utstyret er verktøykassa som gjør arbeidet mulig. Start med en ydmyk holdning til din egen kapasitet, respekter kroppens behov for gradvis tilvenning til nytt utstyr, og la gleden over bevegelse være din primære guide. Det neste naturlige steget for deg som vil sikre langvarig fremgang, er å sette seg inn i hvordan du kan velge pulsklokke for å objektivere treningen din og sikre at hver kilometer du legger ned, bringer deg nærmere målene dine.

Kilder

1. American College of Sports Medicine. (2018). ACSM’s Guidelines for Exercise Testing and Prescription. Wolters Kluwer.
2. Hoogkamer, W., Kipp, S., Frank, J. H., Farina, E. M., Luo, G., & Kram, R. (2018). A comparison of the energetic cost of running in marathon racing shoes. Sports Medicine, 48(4), 1009-1019.
3. Malisoux, L., Ramesh, J., Mann, R., Seil, R., Urhausen, A., & Theisen, D. (2015). Can parallel use of different running shoes decrease running-related injury risk?. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, 25(1), 110-115.
4. Nigg, B. M., Baltich, J., Hoerzer, S., & Enders, H. (2015). Running shoes and running injuries: mythbusting and a proposal for two new paradigms: ‘preferred movement path’ and ‘comfort filter’. British Journal of Sports Medicine, 49(20), 1290-1294.
5. Sun, X., Lam, W. K., Zhang, X., Wang, J., & Fu, W. (2020). Systematic review of the role of footwear constructions in running biomechanics: implications for running-related injury and performance. Journal of Sports Science & Medicine, 19(1), 20.