Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på temaet trening i arbeidstiden i statlig sektor.

Fysisk aktivitet er en grunnleggende pilar for god helse, både fysisk og psykisk. I en stadig mer stillesittende arbeidshverdag har betydningen av å integrere bevegelse i løpet av arbeidsdagen blitt viet økende oppmerksomhet. Staten, som en av Norges største arbeidsgivere, har et særskilt ansvar og en unik mulighet til å gå foran som et godt eksempel ved å tilrettelegge for trening i arbeidstiden. Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på temaet trening i arbeidstiden i statlig sektor. Vi vil undersøke de mangefasetterte fordelene, belyse de juridiske og avtalemessige rammene, diskutere utfordringer og barrierer, samt presentere strategier for vellykket implementering. Målet er å tilby en helhetlig forståelse og praktiske løsninger for både ansatte og ledere i staten.

Hva innebærer trening i arbeidstiden?

Før vi går videre, er det nyttig å definere hva som menes med trening i arbeidstiden. Begrepet kan favne et bredt spekter av aktiviteter og ordninger. Det handler i kjernen om at ansatte gis mulighet til å utføre fysisk aktivitet, med arbeidsgivers godkjenning og tilrettelegging, innenfor den ordinære, betalte arbeidstiden. Dette skiller seg fra trening som utføres på fritiden, selv om grensen noen ganger kan være flytende, for eksempel ved subsidierte treningsmedlemskap som benyttes utenfor arbeidstid.

Trening i arbeidstiden kan manifestere seg på ulike måter:

• Organisert trening: Dette kan være gruppetimer ledet av instruktør, som yoga, sirkeltrening, aerobic, eller felles løpe- og gågrupper. Slik trening kan foregå i arbeidsplassens egne lokaler, innleide fasiliteter, eller utendørs.
• Individuell trening: Ansatte kan få tildelt tid til å trene på egen hånd, enten i et bedriftsinternt treningsrom, på et eksternt treningssenter, eller ved å benytte nærområdet til løping eller sykling.
• Aktiv pausegym: Korte, strukturerte økter med bevegelse og tøyning som kan utføres ved arbeidsstasjonen eller i fellesarealer, gjerne ledet av en kollega eller via digitale verktøy.
• Integrert aktivitet: Oppfordring til “walk-and-talk” møter, bruk av trapper fremfor heis, eller sykling/gange til og fra møter utenfor arbeidsplassen.
• Tilrettelagt tid: Noen ordninger gir ansatte en fastsatt timekvote per uke eller måned som kan benyttes til fysisk aktivitet.

Det er viktig å understreke at omfanget og formen på trening i arbeidstiden vil variere betydelig mellom ulike statlige virksomheter, avhengig av lokale avtaler, virksomhetens art, tilgjengelige ressurser og de ansattes behov og ønsker. Denne artikkelen vil undersøke hvordan slike ordninger kan optimaliseres for å gi størst mulig verdi.

Rettslig rammeverk og avtaler i statlig sektor

Tilrettelegging for trening i arbeidstiden i staten er ikke primært forankret i en lovfestet rett for den enkelte ansatte til å trene med lønn. Snarere bygger det på et samspill mellom arbeidsmiljølovens generelle krav til et helsefremmende arbeidsmiljø, hovedtariffavtalen i staten, lokale særavtaler, og arbeidsgivers styringsrett og velferdspolitikk.

Arbeidsmiljøloven (AML)

Arbeidsmiljøloven legger grunnlaget for et forsvarlig og helsefremmende arbeidsmiljø. Selv om loven ikke eksplisitt nevner “trening i arbeidstiden”, er flere paragrafer relevante:

• AML § 1-1 (Lovens formål): Loven skal sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, sikrer trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet, og legger til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Å legge til rette for fysisk aktivitet kan ses som et ledd i å oppfylle dette formålet.  
• AML § 3-1 (Krav til arbeidsmiljøet): Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Forebygging av muskel- og skjelettplager, som ofte er relatert til stillesittende arbeid, er et sentralt aspekt her.  
• AML § 3-4 (Krav om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid): Arbeidsgiver skal sørge for at det utføres systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på alle plan i virksomheten. Dette innebærer å kartlegge farer og problemer, og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide og iverksette planer og tiltak for å redusere risikoen. Stillesittende arbeid kan utgjøre en helserisiko som bør adresseres gjennom slike tiltak.
• AML § 4-1 (Generelle krav til arbeidsmiljøet): Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet. Dette åpner for at nye tiltak, som trening i arbeidstiden, kan bli en del av en moderne forståelse av et godt arbeidsmiljø.  

Mens AML altså pålegger arbeidsgiver et ansvar for å forebygge helseskader og fremme helse, gir den ikke en individuell rett til betalt treningstid. Det er opp til den enkelte virksomhet, i samarbeid med ansattes representanter, å vurdere hvordan dette ansvaret best kan ivaretas.

Hovedtariffavtalen i staten (HTA)

Hovedtariffavtalen er en sentral avtale mellom staten som arbeidsgiver (ved Kommunal- og distriktsdepartementet) og hovedsammenslutningene for de fagorganiserte i staten. HTA inneholder bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår, inkludert velferdstiltak.

I HTA (per siste kjente versjon, det er viktig å alltid konsultere gjeldende avtale) finnes det ofte formuleringer under fellesbestemmelsene som omhandler arbeidsmiljø og velferdstiltak. For eksempel kan det stå at partene er enige om viktigheten av et godt arbeidsmiljø og at det lokalt skal arbeides for å iverksette tiltak som fremmer helse og trivsel. Slike generelle bestemmelser gir et grunnlag for lokale forhandlinger og avtaler om konkrete tiltak som trening i arbeidstiden.

Ofte vil HTA nevne muligheten for å bruke en viss andel av lønnsmidlene til kompetanse- og velferdstiltak, og trening kan falle inn under kategorien velferdstiltak. Det er imidlertid sjelden at HTA spesifiserer en rett til et visst antall timer trening per uke. Dette er typisk noe som må avtales lokalt.

Lokale særavtaler og retningslinjer

Det er på virksomhetsnivå at de konkrete ordningene for trening i arbeidstiden vanligvis utformes og formaliseres. Gjennom lokale forhandlinger mellom arbeidsgiver og de lokale fagforeningene kan det inngås særavtaler som gir de ansatte rettigheter eller muligheter utover det som følger av sentrale avtaler.

Slike lokale avtaler kan spesifisere:

• Antall timer per uke/måned som kan benyttes til trening.
• Hvilke typer aktiviteter som godkjennes.
• Eventuelle krav til dokumentasjon eller rapportering.
• Hvem som er omfattet av ordningen.
• Hvordan ordningen skal administreres og finansieres.

Mange statlige virksomheter har også utviklet egne personalpolitiske retningslinjer eller håndbøker hvor temaet trening og fysisk aktivitet er omtalt. Disse retningslinjene bør være godt kjent blant ansatte og ledere. Det er avgjørende at slike ordninger er godt forankret og kommunisert for å sikre forutsigbarhet og likebehandling. Denne artikkelen vil senere gå i dybden på hvordan slike lokale ordninger kan utformes på en effektiv måte.

Arbeidsgivers styringsrett

Arbeidsgiver har i utgangspunktet styringsrett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. Dette innebærer også en rett til å beslutte om og hvordan trening i arbeidstiden skal tilbys, så lenge dette skjer innenfor rammene av lover og avtaler. En vellykket implementering avhenger imidlertid av samarbeid og dialog med de ansatte og deres representanter. Ensidig pålegg eller fjerning av etablerte ordninger kan skape misnøye og er sjelden en god løsning.

Fordeler med trening i arbeidstiden: et kinderegg for individ, virksomhet og samfunn

Å investere i trening i arbeidstiden er ikke bare en utgiftspost; det er en investering som kan gi betydelig avkastning på flere nivåer. Fordelene er mange og godt dokumenterte, og kan grovt deles inn i gevinster for den enkelte ansatte, for arbeidsgiveren (den statlige virksomheten), og for samfunnet som helhet. La oss undersøke disse nærmere.

Fordeler for den enkelte ansatte

For den enkelte arbeidstaker kan muligheten til å trene i arbeidstiden ha en transformativ effekt på både fysisk og psykisk velvære.

• Bedre fysisk helse:
  • Forebygging av livsstilssykdommer: Regelmessig fysisk aktivitet reduserer risikoen for en rekke sykdommer, inkludert hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, flere former for kreft, og overvekt. Dette er spesielt viktig i yrker med mye stillesitting.
  • Styrket muskel- og skjelettsystem: Trening bidrar til å bygge og vedlikeholde muskelmasse og beinstyrke, noe som kan forebygge belastningsskader, ryggplager, og nakke- og skuldersmerter – vanlige plager for kontoransatte.
  • Økt energinivå og utholdenhet: Fysisk aktivitet gir mer overskudd i hverdagen, både på jobb og priMVA. Man blir mindre sliten og får bedre utholdenhet til å takle daglige gjøremål.
  • Bedre søvnkvalitet: Regelmessig trening kan bidra til dypere og mer sammenhengende søvn, noe som igjen påvirker energinivå og kognitiv funksjon positivt.
  • Styrket immunforsvar: Moderat fysisk aktivitet kan styrke immunforsvaret og gjøre kroppen mer motstandsdyktig mot infeksjoner.
• Bedre psykisk helse og kognitiv funksjon:
  • Stressreduksjon: Fysisk aktivitet er en effektiv måte å håndtere og redusere stress på. Det frigjør endorfiner, kroppens egne “lykkehormoner”, som gir en følelse av velvære.
  • Forbedret humør og redusert risiko for depresjon og angst: Trening har vist seg å ha en positiv effekt på humøret og kan virke forebyggende mot, og lindrende på, symptomer på depresjon og angst.
  • Økt konsentrasjonsevne og mental skarphet: Fysisk aktivitet øker blodgjennomstrømningen til hjernen, noe som kan forbedre kognitive funksjoner som konsentrasjon, hukommelse, læringsevne og problemløsning.
  • Økt mestringsfølelse og selvtillit: Å sette seg treningsmål og oppnå dem kan gi en betydelig følelse av mestring og styrke selvtilliten.
• Sosiale fordeler:
  • Bedre kollegiale relasjoner: Felles treningsaktiviteter kan styrke båndene mellom kolleger, skape et bedre sosialt miljø og fremme teamfølelse utenfor de formelle arbeidsrammene.
  • Nettverksbygging: Trening kan være en arena for å bli kjent med kolleger fra andre avdelinger eller seksjoner, noe som kan være positivt for samarbeid på tvers i virksomheten.
• Praktiske fordeler:
  • Tidsbesparelse: For mange er tidsklemma en stor barriere mot å trene regelmessig. Å kunne trene i arbeidstiden fjerner denne barrieren og gjør det enklere å prioritere fysisk aktivitet.
  • Økt tilgjengelighet: Når trening tilbys på eller nær arbeidsplassen, senkes terskelen for deltakelse.

Fordeler for arbeidsgiver (den statlige virksomheten)

For statlige virksomheter representerer tilrettelegging for trening i arbeidstiden en strategisk investering som kan gi målbare resultater på bunnlinjen og i organisasjonskulturen.

• Redusert sykefravær: Dette er kanskje den mest direkte økonomiske gevinsten. Ansatte som er i god fysisk form og har god helse, har generelt lavere sykefravær. Forebygging av muskel- og skjelettplager og livsstilssykdommer kan redusere både korttids- og langtidssykefraværet betydelig. Lavere sykefravær betyr reduserte kostnader knyttet til vikarer, overtid og tapt produktivitet.
• Økt produktivitet og effektivitet: Ansatte som er mer opplagte, konsentrerte og har høyere energinivå, presterer bedre. Studier har vist at fysisk aktivitet kan føre til økt arbeidskapasitet og forbedret kvalitet på arbeidet som utføres. Korte aktive pauser kan også bidra til å opprettholde fokus gjennom arbeidsdagen.
• Bedre arbeidsmiljø og økt trivsel: En arbeidsplass som satser på de ansattes helse og velvære, oppleves som mer attraktiv og omsorgsfull. Dette kan føre til økt jobbtilfredshet, høyere motivasjon og sterkere lojalitet blant de ansatte. Et positivt og støttende arbeidsmiljø er også mindre utsatt for konflikter.
• Styrket omdømme og attraktivitet som arbeidsgiver (Employer Branding): I kampen om de beste hodene er det viktig for statlige virksomheter å fremstå som moderne og attraktive arbeidsgivere. Å tilby goder som trening i arbeidstiden kan være et viktig konkurransefortrinn for å tiltrekke og beholde kvalifisert arbeidskraft. Dette signaliserer at virksomheten verdsetter sine ansatte og investerer i deres ve og vel.
• Lavere turnover: Ansatte som trives og føler seg verdsatt, er mindre tilbøyelige til å søke seg til andre jobber. Redusert turnover sparer virksomheten for betydelige kostnader knyttet til rekruttering, opplæring og tap av kompetanse.
• Økt innovasjon og kreativitet: Fysisk aktivitet, og spesielt det å komme seg bort fra skrivebordet, kan stimulere kreativ tenkning og problemløsning. Noen av de beste ideene kan oppstå under en løpetur eller en gåtur.
• Positiv organisasjonskultur: En satsing på helsefremmende tiltak kan bidra til å bygge en kultur preget av overskudd, samarbeid og felles engasjement for helse.

Fordeler for samfunnet

Når staten som en stor og synlig aktør legger til rette for trening i arbeidstiden, sender det også positive signaler og kan ha ringvirkninger for samfunnet som helhet.

• Bedre folkehelse: Økt fysisk aktivitet i befolkningen er et sentralt folkehelsemål. Når en stor arbeidsgiver som staten bidrar til dette, kan det ha en merkbar effekt på den generelle folkehelsen, med redusert forekomst av livsstilssykdommer.
• Reduserte helse- og trygdeutgifter: En sunnere befolkning fører til lavere kostnader for helsevesenet og reduserte utbetalinger av sykepenger og uføretrygd. Dette er en direkte økonomisk gevinst for samfunnet.
• Mer bærekraftig arbeidsliv: Tiltak som fremmer helse og forebygger utbrenthet og sykdom, bidrar til at flere kan stå lenger i arbeid. Dette er viktig for å sikre velferdsstatens bærekraft i møte med en aldrende befolkning.
• Forbildeeffekt: Statens initiativer kan inspirere andre sektorer, både priMVAe og kommunale, til å iverksette lignende tiltak, og dermed øke den totale satsingen på helsefremmende arbeidsplasser.
• Bidrag til nasjonale mål: Initiativer for trening i arbeidstiden støtter opp under nasjonale strategier og handlingsplaner for fysisk aktivitet og folkehelse.

Det er tydelig at fordelene ved å implementere ordninger for trening i arbeidstiden er omfattende og berører mange nivåer. Det er imidlertid også viktig å anerkjenne og adressere de utfordringene som kan oppstå.

Relatert: 30 min styrketrening hjemme

Utfordringer og barrierer ved implementering av trening i arbeidstiden

Selv om fordelene er mange, er det ikke alltid problemfritt å innføre og drifte ordninger for trening i arbeidstiden. Både praktiske, organisatoriske og individuelle barrierer kan oppstå. En grundig forståelse av disse utfordringene er nødvendig for å kunne utvikle effektive og bærekraftige løsninger. La oss belyse noen av de vanligste hindringene.

Praktiske utfordringer

Disse handler ofte om de konkrete rammene og ressursene som er tilgjengelige.

• Tidspress og arbeidsoppgaver: Mange ansatte opplever et høyt arbeidspress og stramme tidsfrister. Å skulle sette av tid til trening, selv om det er innenfor arbeidstiden, kan oppleves som en ekstra belastning eller noe som går på bekostning av viktige arbeidsoppgaver. Det kan være vanskelig å “logge av” mentalt fra jobben.
• Mangel på egnede fasiliteter: Ikke alle arbeidsplasser har tilgang til egne treningsrom, dusjer eller garderober. Leie av eksterne fasiliteter kan være kostbart eller logistisk krevende. For virksomheter spredt på flere lokasjoner, kan det være vanskelig å tilby likeverdige fasiliteter til alle.
• Geografisk plassering: Arbeidsplassens beliggenhet kan påvirke mulighetene for utendørsaktiviteter eller tilgangen til eksterne treningssentre.
• Ulike fysiske forutsetninger og behov: Ansatte har varierende fysisk form, helsetilstand og preferanser når det gjelder trening. Et standardisert tilbud vil ikke nødvendigvis passe for alle. Noen kan ha skader eller funksjonsnedsettelser som krever spesiell tilrettelegging.
• Rettferdighet og likebehandling: Hvordan sikrer man at tilbudet er rettferdig for alle ansatte, uavhengig av stilling, arbeidsoppgaver, eller om de jobber heltid eller deltid? Hva med ansatte i turnus eller de som ofte er på reise? Det kan være utfordrende å lage ordninger som oppleves som likeverdige.
• Skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid: For ansatte som jobber skift eller har uregelmessig arbeidstid, kan det være vanskeligere å delta i faste, organiserte treningstilbud.
• Krav til arbeidstøy/uniform: For noen yrkesgrupper kan det være upraktisk å skifte til treningstøy og tilbake igjen i løpet av arbeidsdagen.

Organisatoriske utfordringer

Disse barrierene er ofte knyttet til ledelse, kultur og administrative systemer i virksomheten.

• Manglende ledelsesforankring og -støtte: Hvis ledelsen ikke ser verdien av trening i arbeidstiden, eller ikke aktivt støtter opp om ordningen, vil den sjelden lykkes. Ledere må gå foran som gode eksempler og tydelig kommunisere at det er akseptabelt og ønskelig at ansatte benytter seg av tilbudet.
• Kultur for fysisk aktivitet: I noen arbeidsmiljøer kan det være en kultur der det å ta seg tid til trening i arbeidstiden blir sett ned på, eller oppfattes som at man ikke prioriterer jobben sin. Å endre en slik kultur krever tid og bevisst innsats.
• Økonomiske aspekter: Selv om trening i arbeidstiden kan være lønnsomt på sikt, kan det innebære kortsiktige kostnader knyttet til fasiliteter, utstyr, instruktører eller tapt arbeidstid (dersom produktiviteten ikke øker tilsvarende). Budsjettbegrensninger kan være en reell hindring.
• Måling og dokumentasjon av effekt: Det kan være utfordrende å måle de konkrete effektene av treningstilbudet, for eksempel på sykefravær eller produktivitet. Uten tydelig dokumentasjon på nytteverdi kan det være vanskelig å forsvare ordningen over tid.
• Administrasjon og organisering: Å administrere et treningstilbud, spesielt for større virksomheter, kan kreve ressurser til planlegging, påmelding, oppfølging og evaluering.
• Kommunikasjon: Utilstrekkelig informasjon om tilbudet, hvordan man melder seg på, eller hva som forventes, kan føre til lav deltakelse.
• Motstand mot endring: Innføring av nye ordninger kan møte motstand fra både ansatte og mellomledere som er vant til etablerte rutiner.

Individuelle barrierer

Disse barrierene ligger hos den enkelte ansatte, selv om arbeidsgiver kan bidra til å redusere dem.

• Motivasjon: Ikke alle er like motiverte for å trene. Noen mangler lyst, interesse eller tro på egne evner.
• Kunnskap og kompetanse: Noen ansatte kan føle seg usikre på hvordan de skal trene riktig, eller hvilke aktiviteter som passer for dem.
• Følelse av utilstrekkelighet eller “treningsskam”: Noen kan vegre seg for å trene sammen med kolleger fordi de føler seg i dårlig form, er redde for å ikke mestre aktivitetene, eller er ukomfortable med å vise seg i treningstøy.
• Tidligere negative erfaringer: Dårlige opplevelser med trening eller fysisk aktivitet tidligere i livet kan skape motvilje.
• Prioriteringer: Selv med tilbud om trening i arbeidstiden, kan noen ansatte velge å prioritere andre oppgaver eller personlige ærender i den tildelte tiden.
• Helseutfordringer: Kroniske smerter, sykdom eller funksjonsnedsettelser kan gjøre det vanskelig å delta i standardiserte treningstilbud, selv om viljen er der.

Å anerkjenne disse utfordringene er det første steget mot å overvinne dem. En vellykket strategi for trening i arbeidstiden må ta høyde for disse potensielle hindringene og aktivt jobbe for å bygge dem ned.

Strategier for vellykket implementering av trening i statlige virksomheter

For at trening i arbeidstiden skal bli en suksess – målt i høy deltakelse, positive helseeffekter og økt trivsel – kreves en gjennomtenkt og systematisk tilnærming. Dette handler ikke bare om å tilby en time fri til trening, men om å skape et helhetlig og inkluderende program som er forankret i virksomhetens kultur og strategi. Denne artikkelen vil nå undersøke nøkkelstrategier for å lykkes.

1. Grundig kartlegging og behovsanalyse

Før man iverksetter tiltak, er det avgjørende å forstå de ansattes behov, ønsker og barrierer. Dette kan gjøres gjennom:

• Spørreundersøkelser: Kartlegg interessen for ulike typer aktiviteter, foretrukne tidspunkter, opplevde barrierer og eventuelle ønsker om fasiliteter.
• Fokusgrupper eller workshops: Dialog med ansatterepresentanter og grupper av ansatte kan gi dypere innsikt enn en anonym spørreundersøkelse.
• Analyse av sykefraværsstatistikk og arbeidsmiljøundersøkelser: Dette kan avdekke spesifikke helseutfordringer i virksomheten som kan adresseres gjennom målrettede aktivitetstilbud (f.eks. mye muskel- og skjelettplager kan indikere behov for styrke- og bevegelighetstrening).

Resultatene fra kartleggingen bør danne grunnlaget for utformingen av treningstilbudet.

2. Tydelig forankring i ledelsen og involvering av ansatte

For at ordningen skal ha legitimitet og oppslutning, må den være solid forankret på alle nivåer i organisasjonen:

• Toppledelsens engasjement: Toppledelsen må aktivt støtte initiativet, både verbalt og gjennom handling. Dette kan innebære å sette av nødvendige ressurser, kommunisere viktigheten av tiltaket, og selv delta i aktiviteter.
• Mellomledernes rolle: Mellomledere er nøkkelpersoner for å operasjonalisere ordningen. De må informeres, motiveres og gis verktøy til å tilrettelegge for sine medarbeidere. Deres holdninger og handlinger har stor betydning for om ansatte føler det er akseptabelt å benytte seg av tilbudet.
• Involvering av tillitsvalgte og verneombud: Samarbeid med ansattes representanter er lovpålagt og essensielt for å sikre eierskap og en rettferdig prosess. De kan bidra med verdifulle innspill i utformingen og implementeringen.
• Medvirkning fra de ansatte: Der det er mulig, bør ansatte involveres i planleggingen og organiseringen av aktivitetene. Dette kan øke eierskapet og motivasjonen.

3. Utvikling av en helhetlig strategi og handlingsplan

Trening i arbeidstiden bør ikke være et isolert tiltak, men en integrert del av virksomhetens overordnede strategi for helse, miljø og sikkerhet (HMS) og personalpolitikk.

• Klare målsettinger: Hva ønsker virksomheten å oppnå med ordningen? Redusert sykefravær? Økt trivsel? Bedre omdømme? Målene bør være spesifikke, målbare, oppnåelige, relevante og tidsbestemte (SMART).
• Definert rammeverk: Utarbeid klare retningslinjer for ordningen som beskriver hvem som er omfattet, hvor mye tid som kan benyttes, hvilke aktiviteter som godkjennes, eventuelle krav til dokumentasjon, og hvordan ordningen administreres. Dette sikrer forutsigbarhet og likebehandling.
• Budsjett: Sett av nødvendige økonomiske midler til fasiliteter, utstyr, instruktører, og eventuell kompensasjon for tapt arbeidstid (selv om målet er at dette hentes inn gjennom økt produktivitet).
• Kommunikasjonsplan: Planlegg hvordan informasjon om tilbudet skal formidles til alle ansatte på en effektiv og motiverende måte.
• Plan for evaluering og justering: Bestem hvordan effekten av ordningen skal måles og hvordan den eventuelt skal justeres basert på erfaringer og tilbakemeldinger.

4. Fleksible og varierte tilbud

For å nå flest mulig ansatte er det viktig å tilby et variert spekter av aktiviteter som appellerer til ulike interesser, behov og fysiske forutsetninger.

• Lavterskeltilbud: Inkluder aktiviteter som ikke krever spesielle ferdigheter eller utstyr, som gågrupper, enkel pausegym, eller “walk-and-talk” møter.
• Mer krevende aktiviteter: Tilby også muligheter for de som ønsker mer intensiv trening, som løpegrupper, sirkeltrening eller tilgang til treningsrom.
• Både organiserte og individuelle muligheter: Noen foretrekker gruppetrening, mens andre vil trene alene. Tilby begge deler.
• Fleksibilitet i tidspunkt: Der det er mulig, tilby aktiviteter på ulike tidspunkter for å imøtekomme ulike arbeidsrytmer og preferanser.
• Tilpasning for ulike målgrupper: Vurder egne tiltak for ansatte med spesielle behov, f.eks. tilrettelagt trening for de med muskel- og skjelettplager eller de som jobber skift.

5. Tilrettelegging av fasiliteter og ressurser

Gode fasiliteter senker terskelen for deltakelse.

• Interne treningsrom: Hvis mulig, etabler et enkelt treningsrom med basisutstyr på arbeidsplassen.
• Garderobe- og dusjfasiliteter: Tilgang til rene og funksjonelle garderober og dusjer er essensielt.
• Avtaler med eksterne treningssentre: Subsidierte medlemskap eller bedriftsavtaler kan være et godt alternativ hvis interne fasiliteter mangler.
• Utnyttelse av nærområdet: Oppfordre til bruk av parker, turstier eller byrom for utendørsaktiviteter.
• Digitale verktøy: Bruk av treningsapper, online treningsvideoer eller digitale plattformer for påmelding og informasjon kan være nyttig.

6. Informasjon, motivasjon og kompetanseheving

Å informere er ikke nok; man må også motivere og bygge kompetanse.

• Regelmessig og engasjerende kommunikasjon: Bruk ulike kanaler (intranett, e-post, plakater, møter) for å informere om tilbud, dele suksesshistorier og minne om fordelene ved fysisk aktivitet.
• Motivasjonskampanjer: Arranger interne konkurranser, temadager eller utfordringer for å skape blest og engasjement.
• Opplæring og veiledning: Tilby kurs eller workshops om treningsteknikk, ergonomi, eller hvordan man kommer i gang med fysisk aktivitet. Bedriftshelsetjenesten kan være en viktig samarbeidspartner her.
• Fremhev rollemodeller: Synliggjør ledere og kolleger som aktivt benytter seg av treningstilbudet.

7. Samarbeid med bedriftshelsetjenesten (BHT) og andre aktører

BHT besitter viktig kompetanse om helsefremmende arbeid og kan bidra med:

• Kartlegging av helserisiko og behov.
• Utvikling av tilpassede treningsopplegg.
• Kurs og veiledning for ansatte og ledere.
• Evaluering av helseeffekter.

Andre aktuelle samarbeidspartnere kan være lokale idrettslag, treningssentre eller fysioterapeuter.

8. Gradvis implementering og pilotprosjekter

Det kan være lurt å starte i det små, for eksempel med et pilotprosjekt i en avdeling, for å høste erfaringer før ordningen rulles ut i full skala. Dette gir mulighet til å justere og forbedre tilbudet underveis.

9. Kontinuerlig evaluering og justering

En vellykket ordning er ikke statisk, men utvikles over tid.

• Innhent jevnlige tilbakemeldinger: Spør ansatte om deres erfaringer og forslag til forbedringer.
• Følg med på deltakertall: Analyser hvem som deltar og hvem som ikke deltar, og forsøk å forstå årsakene.
• Mål effekter (der det er mulig): Følg utviklingen i sykefravær, resultater fra arbeidsmiljøundersøkelser og eventuelle andre relevante indikatorer.
• Vær villig til å justere: Tilpass tilbudet basert på evalueringer og endrede behov i organisasjonen.

10. Skape en støttende og inkluderende kultur

Det viktigste er kanskje å bygge en kultur der fysisk aktivitet verdsettes og ses på som en naturlig del av arbeidsdagen. Dette innebærer:

• Aksept fra kolleger og ledere: Det må være sosialt akseptert å ta seg tid til trening.
• Fokus på glede og mestring, ikke bare prestasjon: Alle skal føle seg velkomne, uansett form og ferdighetsnivå.
• Integrering i det daglige arbeidet: Oppfordre til aktive pauser, gåmøter og bruk av trapper.

Ved å følge disse strategiene kan statlige virksomheter legge grunnlaget for et treningstilbud som ikke bare er populært, men som også gir reelle gevinster for både ansatte og organisasjonen. Det krever en langsiktig og systematisk innsats, men potensialet for forbedret helse, økt produktivitet og et bedre arbeidsmiljø gjør det til en verdifull investering.

Eksempler på konkrete tiltak og aktiviteter

Når en statlig virksomhet har bestemt seg for å satse på trening i arbeidstiden og har lagt en overordnet strategi, er neste steg å omsette dette til konkrete tiltak og aktiviteter. Variasjon og tilpasning til de ansattes ønsker og virksomhetens rammer er nøkkelen. Nedenfor følger en rekke eksempler på tiltak som kan implementeres, fra enkle lavterskeltilbud til mer organiserte og ressurskrevende aktiviteter. Denne artikkelen vil nå belyse noen av disse mulighetene.

Lavterskeltilbud – lett å komme i gang

Disse tiltakene krever ofte lite ressurser og er enkle å integrere i arbeidshverdagen.

• Aktiv pausegym/kontorgymnastikk:
  • Korte (5-15 minutter) økter med enkle styrke-, bevegelighets- og tøyeøvelser som kan gjøres ved pulten eller i et fellesområde.
  • Kan ledes av en kollega (“pausegym-ambassadør”), en fysioterapeut fra BHT, eller via video/app.
  • Fokus på å motvirke stillesitting og forebygge muskel- og skjelettplager.
• “Walk and talk”-møter:
  • Oppfordre til at møter med 2-3 deltakere, der man ikke trenger PC eller omfattende notater, gjennomføres gående – enten utendørs eller i egnede innendørsarealer.
  • Kombinerer faglig diskusjon med lett fysisk aktivitet og frisk luft.
• Trapper fremfor heis:
  • Aktiv oppfordring gjennom plakater, merking eller interne kampanjer om å velge trappene.
  • En enkel måte å få inn hverdagsaktivitet.
• Aktiv transport-kampanjer:
  • Oppmuntre ansatte til å gå eller sykle til jobb gjennom kampanjer som “Sykle til jobben-aksjonen”.
  • Tilrettelegging med trygg sykkelparkering og gode garderobeforhold.
  • Eventuelt premiering eller intern konkurranse.
• Felles gågrupper i lunsjen eller før/etter jobb (hvis arbeidstidsordningen tillater fleksibilitet):
  • Uformelle grupper som går en fast runde i nærområdet.
  • Sosialt og helsefremmende.

Organiserte treningsaktiviteter

Disse krever ofte mer planlegging og ressurser, men kan gi et mer strukturert og målrettet treningstilbud.

• Gruppetimer på arbeidsplassen:
  • Yoga/Pilates: Fokus på styrke, fleksibilitet, balanse og avspenning. Kan være spesielt gunstig for å redusere stress og forbedre kroppsbevissthet.
  • Sirkeltrening/Styrketrening i gruppe: Effektive økter som trener hele kroppen, ofte med enkle hjelpemidler (strikker, vekter, egen kroppsvekt).
  • Aerobic/Dans/Zumba: Kondisjonskrevende og energigivende timer med musikk.
  • Løpegrupper: For ulike nivåer, fra nybegynnere til mer erfarne løpere, ledet av en kollega eller ekstern instruktør.
  • Krever egnet lokale (møterom som kan ryddes, gymsal, eller uteområde) og eventuelt innleide instruktører.
• Bedriftsidrettslag (BIL):
  • Støtte opp om eller bidra til etablering av bedriftsidrettslag som organiserer ulike aktiviteter som fotball, innebandy, volleyball, løping, ski, etc.
  • BIL kan delta i eksterne serier og konkurranser, noe som kan være sosialt og motiverende.
  • Virksomheten kan bidra med økonomisk støtte, utstyr eller tilgang til fasiliteter.
• Tilgang til treningsrom:
  • Internt treningsrom: Hvis virksomheten har plass og ressurser, kan et eget treningsrom utstyres med kondisjonsapparater (tredemølle, sykkel, ellipsemaskin) og styrketreningsutstyr.
  • Avtaler med eksterne treningssentre: Inngå bedriftsavtaler som gir ansatte rabattert medlemskap, eller at virksomheten dekker deler av kostnaden.
  • Kombinasjonsløsninger der virksomheten har et enkelt internt rom, supplert med avtaler eksternt.

Tidsbaserte ordninger

Disse ordningene gir ansatte en definert tidsramme til rådighet for fysisk aktivitet.

• En time trening i uken: Den mest kjente modellen, der ansatte får anledning til å bruke én time av arbeidstiden per uke til fysisk aktivitet.
  • Krever klare retningslinjer for hvordan timen skal tas ut (samlet, oppdelt, faste tidspunkter, fleksibelt).
  • Må avklares om reisetid til/fra treningssted inngår i timen.
• Fleksibel tidskonto for trening: Enkelte virksomheter opererer med en pott av timer per måned eller år som kan benyttes fleksibelt, etter avtale med leder.
• Lengre lunsjpause for trening: Mulighet for å utvide lunsjpausen for å rekke en treningsøkt, der den ekstra tiden eventuelt jobbes inn.

Kunnskaps- og motivasjonsfremmende tiltak

Disse støtter opp om de praktiske treningstilbudene.

• Foredrag og workshops om helse og trening:
  • Inviter eksperter (fysioterapeuter, ernæringsfysiologer, idrettsfysiologer) til å holde foredrag om temaer som trening og helse, kosthold, stressmestring, ergonomi.
  • Praktiske workshops om riktig løfteteknikk, kontorergonomi, eller introduksjon til ulike treningsformer.
• Helseprofil/kartlegging:
  • Tilbud om frivillig testing av fysisk form (kondisjon, styrke), kroppssammensetning, blodtrykk etc., ofte i samarbeid med BHT.
  • Kan gi individuell veiledning og motivasjon for å komme i gang eller justere treningen.
• Interne helsekampanjer og konkurranser:
  • Skrittellerkonkurranser, “aktiv mai”-kampanjer, eller andre vennskapelige konkurranser mellom avdelinger eller enkeltpersoner for å øke aktivitetsnivået.
  • Fokus på deltakelse og felles innsats, ikke bare på å vinne.
• Tilgang til digitale ressurser:
  • Abonnement på treningsapper eller online treningsplattformer.
  • Intranett med artikler, videoer og tips om trening og helse.

Tilrettelegging for spesifikke behov

• Ergonomisk tilrettelegging: Selv om det ikke er trening i seg selv, er god ergonomi (hev/senk-pult, god stol, riktig skjermplassering) viktig for å forebygge plager og kan oppmuntre til mer bevegelse ved arbeidsstasjonen.
• Tilpasset trening for de med helseutfordringer: I samarbeid med BHT eller fysioterapeut, tilby egne grupper eller individuell veiledning for ansatte med f.eks. ryggplager eller andre kroniske lidelser.

Valget av tiltak vil avhenge av mange faktorer, inkludert virksomhetens størrelse, budsjett, fysiske beliggenhet, og ikke minst de ansattes ønsker og behov som er avdekket i kartleggingsfasen. Ofte vil en kombinasjon av ulike tiltak være den beste løsningen for å skape et bredt og inkluderende tilbud som appellerer til flest mulig. Det er viktig at tilbudene kommuniseres tydelig og regelmessig, og at det er enkelt for de ansatte å delta.

Forskning og evidens: hva sier studiene om effekten?

Når statlige virksomheter vurderer å investere ressurser i trening i arbeidstiden, er det naturlig å spørre: Hva sier forskningen om de faktiske effektene? Finnes det solid evidens for at slike tiltak gir de ønskede resultatene? Svaret er i stor grad ja. En økende mengde forskning, både internasjonalt og nasjonalt, støtter opp om de positive virkningene av fysisk aktivitet på arbeidsplassen. Denne artikkelen tar sikte på å belyse noen sentrale funn.

Redusert sykefravær

Et av de mest tungtveiende argumentene for arbeidsgivere er potensialet for redusert sykefravær. Flere studier har undersøkt denne sammenhengen:

• En systematisk kunnskapsoppsummering fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har vist at tiltak som fremmer fysisk aktivitet på arbeidsplassen kan bidra til å redusere både det totale sykefraværet og spesielt fravær relatert til muskel- og skjelettplager. Effekten ser ut til å være størst når tiltakene er godt organisert, har en viss varighet og intensitet, og når de kombineres med andre HMS-tiltak som ergonomisk tilrettelegging.
• Internasjonale metaanalyser, som sammenstiller resultater fra mange enkeltstudier, har også konkludert med at intervensjoner for fysisk aktivitet på jobb kan føre til en signifikant nedgang i sykefraværsdager. Størrelsen på effekten varierer mellom studier, avhengig av type intervensjon, bransje og metodologisk kvalitet på studiene.
• Studier som har fokusert spesifikt på styrketrening for kontoransatte med nakke- og skuldersmerter, har vist markant reduksjon i smerteintensitet og antall dager med redusert arbeidsevne.

Det er viktig å merke seg at effekten på sykefravær ofte ikke er umiddelbar, men kommer gradvis etter hvert som ansatte etablerer regelmessige treningsvaner og den fysiske formen bedres.

Økt produktivitet og arbeidsevne

Mens det kan være metodologisk utfordrende å måle produktivitet direkte, peker flere studier i retning av at fysisk aktive ansatte er mer produktive:

• Forskning tyder på at regelmessig fysisk aktivitet kan forbedre kognitive funksjoner som konsentrasjon, hukommelse og beslutningstakingsevne. Dette kan direkte oversettes til bedre arbeidsprestasjoner.
• Selvrapportert produktivitet øker ofte hos ansatte som deltar i treningsprogrammer på jobb. De opplever å ha mer energi, bedre fokus og økt arbeidskapasitet.
• Noen studier har forsøkt å kvantifisere produktivitetsgevinsten, og selv om tallene varierer, antyder de at investeringen i trening kan betale seg tilbake gjennom økt effektivitet. For eksempel viste en dansk studie blant kontoransatte at de som trente styrke én time i uken på jobb, rapporterte færre dager med nedsatt produktivitet på grunn av smerter.

Forbedret fysisk og psykisk helse

De helsemessige fordelene er kanskje de best dokumenterte:

• Fysisk helse: Studier viser konsekvent at deltakelse i arbeidsplassbaserte treningsprogrammer kan føre til forbedringer i en rekke helseindikatorer, som økt kondisjon (maksimalt oksygenopptak), økt muskelstyrke, redusert blodtrykk, forbedret blodprofil (kolesterol, blodsukker) og redusert kroppsvekt eller fettprosent hos de som er overvektige.
• Psykisk helse: Forskning underbygger at fysisk aktivitet på jobb kan ha en positiv effekt på mental velvære. Deltakere rapporterer ofte om redusert stressnivå, bedre humør, økt følelse av velvære og reduserte symptomer på angst og depresjon. Trening kan fungere som et “pusterom” i en krevende arbeidsdag.

Bedre arbeidsmiljø og trivsel

Selv om det er færre kvantitative studier på dette området, indikerer kvalitative studier og arbeidsmiljøundersøkelser at treningstilbud kan bidra positivt til arbeidsmiljøet:

• Ansatte som trener sammen, rapporterer ofte om bedre sosiale relasjoner og økt samhold med kolleger.
• Opplevelsen av at arbeidsgiver bryr seg om de ansattes helse, kan øke jobbtilfredshet og lojalitet.
• Et aktivt og helsefokusert arbeidsmiljø kan oppleves som mer dynamisk og positivt.

Økonomiske analyser (Cost-Benefit / Return on Investment)

Flere forsøk er gjort på å beregne den økonomiske lønnsomheten av helsefremmende tiltak på arbeidsplassen, inkludert trening.

• Slike analyser ser typisk på kostnadene ved tiltaket (fasiliteter, instruktører, eventuell tapt arbeidstid) opp mot de økonomiske gevinstene (reduserte sykefraværskostnader, reduserte helseutgifter, økt produktivitet, redusert turnover).
• Mange studier, spesielt fra USA og enkelte europeiske land, viser en positiv “Return on Investment” (ROI), hvor hver krone investert i helsefremmende tiltak gir flere kroner tilbake i form av sparte kostnader eller økt produktivitet. ROI-tall varierer, men estimater på 1:2 til 1:6 (dvs. 2 til 6 kroner spart for hver krone investert) er ikke uvanlige i vellykkede programmer over tid.
• Det er imidlertid viktig å være klar over at slike beregninger kan være komplekse og avhengige av mange forutsetninger. Effektene er ofte langsiktige.

Hva er viktig for å oppnå effekt?

Forskningen peker også på noen faktorer som ser ut til å være viktige for at treningstiltak på arbeidsplassen skal ha effekt:

• Regelmessighet og varighet: Sporadiske enkelttiltak har mindre effekt enn programmer som pågår over tid og oppmuntrer til regelmessig aktivitet.
• Tilpasset intensitet og type aktivitet: Aktiviteten bør ha en viss intensitet for å gi fysiologiske helsegevinster, men samtidig være tilpasset den enkeltes forutsetninger. En kombinasjon av kondisjons- og styrketrening anbefales ofte.
• Ledelsesstøtte og organisasjonskultur: Som tidligere nevnt, er forankring i ledelsen og en støttende kultur avgjørende.
• Høy deltakelse: Effekten på virksomhetsnivå (f.eks. på samlet sykefravær) avhenger av at en betydelig andel av de ansatte deltar.
• Flerkomponent-intervensjoner: Tiltak som kombinerer fysisk aktivitet med andre helsefremmende elementer (f.eks. kostholdsveiledning, stressmestring, ergonomi) kan ha større effekt.

Selv om det alltid vil være behov for mer forskning, spesielt langsiktige studier av høy kvalitet fra norske forhold, gir den eksisterende evidensen et solid grunnlag for å hevde at trening i arbeidstiden er en fornuftig og verdifull investering for statlige virksomheter. Det handler om å velge de riktige tiltakene, implementere dem på en god måte, og ha tålmodighet til å se de langsiktige resultatene.

Fremtidsperspektiver for trening i arbeidstiden i staten

Utviklingen i arbeidslivet og samfunnet for øvrig står aldri stille. Også forventningene og mulighetene knyttet til trening i arbeidstiden i statlig sektor vil preges av nye trender og teknologiske fremskritt. Det er viktig for statlige virksomheter å være fremoverlent og tilpasse sine strategier for å møte fremtidens behov og utnytte nye muligheter. Denne artikkelen vil nå belyse noen sentrale fremtidsperspektiver.

1. Teknologiens økende rolle

Teknologi vil utvilsomt spille en stadig større rolle i hvordan trening i arbeidstiden tilbys og gjennomføres:

• Personlige aktivitetsmålere og smartklokker: Flere ansatte bruker allerede slike enheter til å spore sin egen aktivitet, søvn og helsedata. Virksomheter kan oppmuntre til bruk av disse gjennom interne konkurranser eller ved å integrere data (anonymisert og med samtykke) i helseprofiler.
• Treningsapper og virtuelle plattformer: Et vell av apper tilbyr veiledede treningsøkter, personlige programmer og muligheten til å logge aktivitet. Statlige virksomheter kan tilby tilgang til slike plattformer, eller utvikle egne digitale ressurser. Virtuelle gruppetimer (live eller on-demand) kan gjøre det enklere å delta uavhengig av fysisk lokasjon.
• Gamification: Bruk av spill-elementer (poeng, nivåer, utmerkelser) i treningsapper eller interne kampanjer kan øke motivasjonen og engasjementet, spesielt blant yngre ansatte.
• Kunstig intelligens (KI): KI kan i fremtiden brukes til å skreddersy treningsprogrammer basert på individuelle data og preferanser, gi personlig feedback, og kanskje til og med identifisere risiko for belastningsskader.

2. Økt fokus på mental helse og helhetlig velvære

Mens fysisk helse lenge har vært i fokus, ser vi en økende anerkjennelse av viktigheten av mental helse og et mer helhetlig syn på velvære (“wellbeing”).

• Trening som verktøy for stressmestring og mental balanse: Det vil bli enda større fokus på hvordan fysisk aktivitet kan bidra til å forebygge utbrenthet, redusere stress og forbedre psykisk velvære. Aktiviteter som yoga, mindfulness og natur-basert trening (f.eks. skogbading) kan bli mer fremtredende.
• Integrering med andre velferdstiltak: Treningstilbud vil i større grad ses i sammenheng med andre tiltak som fremmer mental helse, som kurs i stresshåndtering, tilbud om psykologhjelp, og tiltak for å skape et psykososialt godt arbeidsmiljø.

3. Tilpasning til et mer fleksibelt og hybrid arbeidsliv

Pandemien akselererte overgangen til mer fleksible arbeidsformer, med økt bruk av hjemmekontor og hybride løsninger. Dette stiller nye krav til hvordan trening i arbeidstiden organiseres:

• Likeverdige tilbud for alle, uansett arbeidssted: Det blir viktig å utvikle løsninger som også inkluderer de som jobber mye hjemmefra eller er spredt geografisk. Dette kan innebære mer fokus på digitale tilbud, støtte til hjemmetrening (f.eks. refusjon for treningsutstyr), eller lokale aktiviteter for de som jobber desentralisert.
• Fleksibilitet i tid og sted: Ordningene må være fleksible nok til å passe inn i en hverdag der grensen mellom jobb og fritid kan være mer flytende.
• Fokus på å opprettholde sosial kontakt: For hjemmearbeidende kan organiserte (fysiske eller virtuelle) treningsaktiviteter også være en viktig arena for sosial kontakt med kolleger.

4. Bærekraft og samfunnsansvar

Statlige virksomheter er under økende press for å demonstrere sitt samfunnsansvar og bidra til bærekraftsmålene.

• Ansattes helse som en del av bærekraftsrapporteringen: Investeringer i ansattes helse og velvære kan i økende grad bli sett på som en del av virksomhetens sosiale bærekraft (S-en i ESG – Environmental, Social, and Governance).
• Aktiv transport som miljøtiltak: Å oppmuntre til sykling og gange til jobb har positive effekter både for helse og miljø (reduserte utslipp, mindre kø).
• Korte, lokale “grønne pauser”: Å legge til rette for korte turer i nærliggende grøntområder kan kombinere fysisk aktivitet med naturopplevelser, som er gunstig for både fysisk og mental helse.

5. Økt individualisering og persontilpasning

Med økt kunnskap og bedre teknologiske verktøy vil det bli mulig å skreddersy treningstilbud i større grad til den enkeltes behov, forutsetninger og preferanser.

• Fra “one-size-fits-all” til individuelt tilpassede programmer: Veiledning basert på helseprofiler, personlige mål og aktivitetsdata kan hjelpe ansatte med å finne de mest effektive og motiverende aktivitetene.
• Støtte til å håndtere kroniske lidelser: Mer målrettede programmer for ansatte med spesifikke helseutfordringer, i tett samarbeid med BHT og annet helsepersonell.

6. Data-drevet evaluering og forbedring

Behovet for å dokumentere effekten av tiltak og bruke data til kontinuerlig forbedring vil øke.

• Systematisk innsamling og analyse av data: Anonymiserte data om deltakelse, helseindikatorer, sykefravær og trivsel kan brukes til å evaluere effekten av ulike tiltak og justere strategien.
• Benchmarking mot andre virksomheter: Å sammenligne egne resultater med andre lignende virksomheter kan gi verdifull innsikt og inspirasjon.

7. Økt samarbeid på tvers

Samarbeid mellom ulike statlige virksomheter, og mellom statlig, kommunal og priMVA sektor, kan gi synergier og bedre løsninger.

• Deling av beste praksis: Etablering av nettverk for erfaringsutveksling.
• Felles innkjøp av tjenester eller utstyr: Kan gi stordriftsfordeler.
• Samarbeid med forskningsmiljøer: Bidra til å utvikle ny kunnskap om effekter og implementeringsstrategier.

Fremtiden for trening i arbeidstiden i staten ser lys ut, med mange spennende muligheter for å videreutvikle tilbudene og styrke satsingen på ansattes helse. Det vil kreve innovasjon, tilpasningsevne og en vilje til å investere i det som er virksomhetens viktigste ressurs: menneskene. Ved å omfavne nye trender og teknologier, samtidig som man holder fast ved grunnleggende prinsipper om medvirkning, kvalitet og langsiktighet, kan staten fortsette å være en foregangsaktør på dette viktige feltet.

Avslutning: en investering med mangedobbel gevinst

Denne artikkelen har tatt sikte på å gi en grundig og helhetlig belysning av temaet trening i arbeidstiden i staten. Vi har undersøkt de juridiske og avtalemessige rammene, gått i dybden på de betydelige fordelene for både ansatte, arbeidsgivere og samfunnet, og belyst de utfordringene som kan oppstå ved implementering. Videre har vi presentert konkrete strategier for vellykket gjennomføring, eksempler på tiltak, sett på forskningsbasert evidens, og til slutt drøftet fremtidsperspektiver.

Konklusjonen er tydelig: Å legge til rette for trening i arbeidstiden er ikke en utgift, men en strategisk investering. Det er en investering i den enkelte ansattes fysiske og psykiske helse, noe som gir økt livskvalitet, mer energi og bedre sykdomsforebygging. Det er en investering i virksomhetens produktivitet, trivsel og omdømme, som kan resultere i redusert sykefravær, økt effektivitet og en mer attraktiv arbeidsplass. Og det er en investering i samfunnets folkehelse og bærekraft, som bidrar til et friskere og mer arbeidsdyktig Norge.

Staten, som en stor og ansvarlig arbeidsgiver, har en unik mulighet og et særskilt ansvar for å gå foran. Ved å implementere gjennomtenkte, inkluderende og godt forankrede ordninger for fysisk aktivitet i arbeidstiden, kan statlige virksomheter ikke bare forbedre hverdagen for sine egne ansatte, men også inspirere andre sektorer og bidra til en positiv samfunnsutvikling.

Veien til suksess krever engasjement fra ledelsen, medvirkning fra de ansatte, en systematisk tilnærming og vilje til langsiktig satsing. Utfordringer vil finnes, men med kunnskap, kreativitet og samarbeid kan disse overvinnes. Potensialet for gevinst – i form av bedre helse, økt arbeidsglede og styrket yteevne – er betydelig. Å satse på trening i arbeidstiden er å satse på fremtiden.