Trene med urinveisinfeksjon

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig gjennomgang av temaet, basert på medisinsk kunnskap og praktiske hensyn.

Urinveisinfeksjon (UVI), ofte kalt blærekatarr i dagligtalen, er en vanlig, men plagsom tilstand som rammer millioner av mennesker hvert år, spesielt kvinner. For personer som er vant til en aktiv livsstil, enten det er snakk om toppidrettsutøvere, mosjonister eller de som bare liker å holde seg i form, reiser en UVI et viktig spørsmål: Er det trygt å trene når man har en urinveisinfeksjon? Svaret er ikke alltid et enkelt ja eller nei. Denne artikkelen tar sikte på å gi en grundig gjennomgang av temaet, basert på medisinsk kunnskap og praktiske hensyn. Vi undersøker hva en UVI er, hvordan den påvirker kroppen, hvilke risikoer som er forbundet med trening under en pågående infeksjon, og gir veiledning om når det kan være akseptabelt å trene, hvordan man bør tilpasse treningen, og når man trygt kan gjenoppta sin vanlige rutine. Målet er å gi deg den informasjonen du trenger for å ta kloke avgjørelser om din helse og fysiske aktivitet.

Hva er en urinveisinfeksjon?

For å forstå samspillet mellom UVI og trening, er det essensielt å først ha en klar forståelse av hva en urinveisinfeksjon faktisk innebærer. Urinveiene består av nyrene, urinlederne (rørene som fører urin fra nyrene til blæren), urinblæren og urinrøret (røret som fører urin ut av kroppen). En UVI oppstår når mikroorganismer, vanligvis bakterier, trenger inn i urinveiene og begynner å formere seg.

Typer urinveisinfeksjoner

UVI-er klassifiseres vanligvis basert på hvor i urinveiene infeksjonen befinner seg:

Nedre UVI: Dette er den vanligste formen og påvirker urinblæren (cystitt) og/eller urinrøret (uretritt). Infeksjonen er begrenset til de nedre delene av urinveiene. Symptomene er ofte lokale og inkluderer svie ved vannlating, hyppig trang til å tisse, og noen ganger smerter i nedre del av magen.
Øvre UVI: Denne typen er mer alvorlig og involverer nyrene (pyelonefritt). Infeksjonen har spredt seg oppover fra blæren via urinlederne. En øvre UVI kan gi mer systemiske symptomer som feber, frysninger, kvalme, oppkast og smerter i siden eller ryggen (flankesmerter), i tillegg til symptomene på en nedre UVI. En øvre UVI krever umiddelbar medisinsk behandling.

Årsaker og risikofaktorer

Den absolutt vanligste årsaken til UVI er bakterien Escherichia coli (E. coli), som normalt finnes i tarmen. Disse bakteriene kan komme inn i urinrøret fra området rundt anus og deretter bevege seg oppover i urinveiene. Kvinner er mer utsatt for UVI enn menn, hovedsakelig på grunn av anatomiske forskjeller. Kvinners urinrør er kortere, noe som gir bakterier en kortere vei til blæren, og åpningen til urinrøret ligger nærmere anus.

Andre risikofaktorer inkluderer:

Seksuell aktivitet: Kan føre til at bakterier flyttes nærmere urinrøret.
Bruk av visse prevensjonsmidler: Særlig pessar og spermicider.
Menopause: Reduserte østrogennivåer kan føre til endringer i urinveiene som gjør dem mer sårbare for infeksjon.
Urinveisabnormaliteter: Strukturelle problemer som hindrer normal urinstrøm.
Blokkeringer i urinveiene: Nyrestein eller forstørret prostata hos menn.
Nedsatt immunforsvar: Tilstander som diabetes eller bruk av immundempende medisiner.
Kateterbruk: Innføring av et kateter kan introdusere bakterier.
Dårlig hygiene: Selv om dette er en faktor, kan selv personer med god hygiene få UVI.
Dehydrering: Ikke å drikke nok væske kan redusere gjennomstrømmingen av urin, som hjelper til med å skylle ut bakterier.

Symptomer på urinveisinfeksjon

Symptomene på UVI kan variere i intensitet fra milde til alvorlige. Det er viktig å gjenkjenne tegnene tidlig for å søke behandling og unngå komplikasjoner.

Vanlige symptomer på nedre UVI (blærekatarr):

Svie eller smerte ved vannlating (dysuri).
Hyppig vannlatingstrang (pollakisuri), ofte med små mengder urin hver gang.
Plutselig og sterk trang til å tisse (urgency).
Følelse av ufullstendig tømming av blæren.
Smerter eller trykk i nedre del av magen (suprapubisk smerte).
Urin som ser uklar, mørk eller blodig ut (hematuri).
Urin med sterk eller ubehagelig lukt.

Tegn som kan indikere øvre UVI (nyrebekkenbetennelse):

Feber (over 38°C).
Frysninger og skjelvinger.
Smerter i øvre del av ryggen eller i siden (flankesmerter), vanligvis på én side.
Kvalme og/eller oppkast.
Generell sykdomsfølelse og utmattelse.

Tilstedeværelsen av feber og/eller flankesmerter er et rødt flagg som indikerer at infeksjonen kan ha spredt seg til nyrene, og det er avgjørende å søke legehjelp umiddelbart.

Diagnose og behandling

Diagnosen stilles vanligvis basert på symptomer og en urinprøve. En urinstix-test kan raskt påvise tegn på infeksjon (som nitritt og leukocytter). Ofte sendes urinen også til dyrkning for å identifisere den spesifikke bakterien og bestemme hvilke antibiotika den er følsom for (resistensbestemmelse).

Standardbehandlingen for bakteriell UVI er antibiotika. Valg av antibiotika og behandlingslengde avhenger av om det er en nedre eller øvre UVI, alvorlighetsgraden, om det er en tilbakevendende infeksjon, og lokale resistensmønstre. For ukompliserte nedre UVI-er hos kvinner er ofte en kort kur (3-5 dager) tilstrekkelig. Øvre UVI krever lengre behandling (7-14 dager) og noen ganger sykehusinnleggelse for intravenøs antibiotikabehandling.

I tillegg til antibiotika, anbefales det å drikke rikelig med væske for å hjelpe til med å skylle ut bakteriene. Smertestillende midler som paracetamol eller ibuprofen kan brukes for å lindre smerte og ubehag. Noen opplever også lindring ved bruk av reseptfrie midler som inneholder fenazopyridin, som virker lokalbedøvende på urinveiene (dette behandler ikke infeksjonen, kun symptomene).

Relatert: Hvorfor får man urinveisinfeksjon

Kroppens reaksjon på infeksjon og trening

Når kroppen kjemper mot en infeksjon som UVI, mobiliseres immunforsvaret. Dette er en energikrevende prosess. Samtidig stiller fysisk aktivitet egne krav til kroppens ressurser. Å forstå hvordan disse to prosessene påvirker hverandre er nøkkelen til å avgjøre om trening er tilrådelig.

Immunforsvarets respons på infeksjon

Ved en UVI reagerer kroppen med en inflammatorisk respons i de berørte delene av urinveiene. Immunceller sendes til området for å bekjempe bakteriene. Denne prosessen kan føre til lokal hevelse, rødhet (selv om det ikke er synlig eksternt) og smerte – de klassiske tegnene på betennelse. Hvis infeksjonen er mer alvorlig eller sprer seg (som ved pyelonefritt), blir immunresponsen systemisk. Kroppen kan øke temperaturen (feber) for å skape et mindre gunstig miljø for bakteriene og for å øke effektiviteten til immuncellene. Andre systemiske effekter kan inkludere økt hjertefrekvens, tretthet og generell sykdomsfølelse. Kroppen prioriterer da å bekjempe infeksjonen, og mange av dens ressurser rettes mot dette formålet.

Fysisk aktivitets påvirkning på kroppen

Trening, spesielt moderat til høy intensitet, er en form for fysiologisk stress. Under trening øker hjertefrekvensen og pustefrekvensen for å levere mer oksygen til arbeidende muskler. Kroppstemperaturen stiger, og kroppen responderer med å svette for å kjøle seg ned. Metabolske prosesser øker for å produsere energi. Hormoner som adrenalin og kortisol frigjøres. Muskelfibre utsettes for mikroskopiske skader som stimulerer reparasjon og vekst. Immunsystemet påvirkes også av trening; moderat trening kan styrke det på lang sikt, mens svært intens eller langvarig trening midlertidig kan svekke visse deler av immunforsvaret rett etter økten.

Når infeksjon og trening kolliderer

Å utsette kroppen for det doble stresset av en pågående infeksjon og fysisk anstrengelse kan være problematisk.

Energikonflikt: Både bekjempelse av infeksjon og trening krever betydelig energi. Når ressursene må deles, kan det føre til at ingen av prosessene fungerer optimalt. Kroppens evne til å bekjempe infeksjonen kan bli redusert, og restitusjonen etter trening kan bli dårligere.
Økt betennelse: Trening i seg selv skaper en midlertidig inflammatorisk respons. Å legge dette til den eksisterende betennelsen fra UVI-en kan potensielt forverre symptomene og belastningen på kroppen.
Dehydreringsrisiko: Både feber (hvis til stede) og trening øker væsketapet. UVI-symptomer som hyppig vannlating kan også bidra. Dehydrering kan forverre UVI-symptomer, redusere nyrefunksjonen og øke risikoen for komplikasjoner som nyrestein. Det er også kjent at god hydrering er viktig for å “skylle” urinveiene under en UVI.
Temperaturregulering: Feber forstyrrer kroppens termostat. Trening øker kroppstemperaturen ytterligere. Å trene med feber kan derfor føre til farlig høy kroppstemperatur (hypertermi) og økt belastning på hjertet.
Potensiell spredning av infeksjon: Ved øvre UVI (pyelonefritt) er det en systemisk infeksjon. Hard fysisk anstrengelse under slike forhold kan teoretisk sett øke risikoen for at bakterier sprer seg via blodbanen (bakteriemi), selv om dette er sjeldent. Det kan også forsinke helbredelsen av nyrevevet.

Det er altså flere fysiologiske grunner til at det generelt anbefales forsiktighet med trening når man har en infeksjon, spesielt en som gir systemiske symptomer som feber.

Risikoer ved å trene med urinveisinfeksjon

Selv om det kan være fristende å holde fast ved treningsrutinen, spesielt hvis symptomene virker milde, er det viktig å være klar over de potensielle risikoene forbundet med å trene mens man har en UVI.

Forverring av symptomer

Fysisk aktivitet, spesielt øvelser som involverer støt eller press på bekkenområdet (som løping, hopping, eller tung styrketrening), kan øke irritasjonen i urinblæren og urinrøret. Dette kan føre til forverring av symptomer som:

Økt svie eller smerte ved vannlating etter treningsøkten.
Mer intens eller hyppigere vannlatingstrang.
Økt ubehag eller smerter i nedre del av magen.

Bevegelse kan rett og slett mekanisk irritere det allerede betente vevet.

Økt risiko for dehydrering

Som nevnt tidligere, er dehydrering en reell bekymring. Mange med UVI føler seg allerede uvel og drikker kanskje mindre enn vanlig. Legg til væsketapet fra svette under trening, og risikoen for dehydrering øker betraktelig. Dehydrering kan ikke bare forverre UVI-symptomene og potensielt redusere effekten av “gjennomskylling” av urinveiene, men det kan også føre til hodepine, svimmelhet, redusert ytelse og i alvorlige tilfeller, heteslag eller nyreproblemer. God hydrering er spesielt viktig under en UVI, og trening gjør det vanskeligere å opprettholde væskebalansen.

Forsinket helbredelse og restitusjon

Kroppen trenger hvile og energi for å effektivt bekjempe en infeksjon. Når du trener, omdirigeres energi og ressurser til musklene og kardiovaskulærsystemet. Dette kan potensielt redusere kroppens evne til å fokusere på immunresponsen og reparasjon av det infiserte vevet. Resultatet kan bli at det tar lengre tid å bli kvitt infeksjonen og symptomene. Kroppen bruker også ressurser på å restituere seg etter selve treningsøkten, noe som legger ytterligere belastning på et system som allerede er under press.

Fare for spredning av infeksjon (spesielt ved øvre UVI)

Dette er den mest alvorlige risikoen, selv om den primært gjelder ved øvre UVI (nyrebekkenbetennelse) eller hvis en ubehandlet nedre UVI utvikler seg. Hvis du har feber, frysninger, flankesmerter eller generell sykdomsfølelse, indikerer dette en mer alvorlig, systemisk infeksjon. Å presse kroppen med trening under slike forhold er sterkt frarådet. Det øker belastningen på hele systemet, inkludert nyrene, og kan potensielt forsinke helbredelsen av nyreinfeksjonen. Selv om risikoen for å utvikle sepsis (blodforgiftning) direkte fra trening er lav, er det unødvendig å utsette en allerede syk kropp for ytterligere stress.

Redusert ytelse og økt skaderisiko

Når du er syk, selv med en tilsynelatende mild UVI, er kroppens energinivåer ofte lavere, og konsentrasjonsevnen kan være redusert. Dette betyr at treningsytelsen sannsynligvis vil være dårligere enn normalt. Å prøve å presse seg like hardt som vanlig kan føles uoverkommelig og øke risikoen for feil teknikk, overbelastning eller akutte skader på grunn av redusert fokus og kroppskontroll.

Å veie disse risikoene opp mot fordelene ved en enkelt treningsøkt mens man er syk, heller vanligvis sterkt i favør av å prioritere hvile og tilfriskning.

Retningslinjer for trening under en urinveisinfeksjon

Den viktigste regelen er å lytte til kroppen din. Imidlertid finnes det noen generelle retningslinjer som kan hjelpe deg med å ta en informert beslutning. Disse baserer seg på typen UVI, alvorlighetsgraden av symptomene og din generelle helsetilstand.

Når du absolutt IKKE bør trene

Det er visse situasjoner der trening er kontraindisert og hvile er påkrevd:

Feber: Hvis du har en kroppstemperatur over 38°C, skal du ikke trene. Feber er et tegn på en systemisk respons på infeksjonen. Trening med feber øker risikoen for dehydrering, overoppheting (hypertermi), hjertebelastning og kan forverre sykdommen.
Systemiske symptomer: Tilstedeværelse av frysninger, kvalme, oppkast, generell utmattelse eller kroppssmerter indikerer at infeksjonen påvirker hele kroppen. Dette er ofte tegn på en øvre UVI (nyrebekkenbetennelse). Trening er absolutt ikke anbefalt.
Flankesmerter: Smerter i siden eller øvre del av ryggen kan tyde på nyrepåvirkning (pyelonefritt). Unngå trening og oppsøk lege umiddelbart hvis du ikke allerede har gjort det.
Betydelige nedre UVI-symptomer: Selv uten feber, hvis du opplever sterke smerter ved vannlating, konstant og plagsom vannlatingstrang, magesmerter eller ser blod i urinen, er det best å hvile. Trening vil sannsynligvis forverre disse symptomene og gi betydelig ubehag.
De første dagene av antibiotikabehandling: Selv om du begynner å føle deg litt bedre etter å ha startet på antibiotika, er det lurt å gi kroppen et par dagers hvile for å la medisinen begynne å virke skikkelig og for å la den innledende betennelsen roe seg.

Den såkalte “nakke-regelen” brukes noen ganger innen idrettsmedisin: Hvis symptomene er begrenset til over nakken (litt snue, sår hals uten feber), kan lett trening være greit. Hvis symptomene er under nakken (hoste, tetthet i brystet, muskelsmerter, magesymptomer, feber – og i dette tilfellet, UVI-symptomer), bør man hvile. UVI faller klart inn under kategorien “under nakken”.

Når lett trening kanskje kan vurderes (med stor forsiktighet)

I noen få, spesifikke tilfeller kan veldig lett aktivitet vurderes, men kun hvis alle følgende kriterier er oppfylt:

Du har kun en mild nedre UVI (mild svie, litt økt hyppighet, ingen magesmerter av betydning).
Du har ingen feber eller andre systemiske symptomer.
Du har startet antibiotikabehandling og har tatt den i minst 24-48 timer.
Du føler deg generelt sett bedre og har overskudd.
Du lytter svært nøye til kroppens signaler og stopper umiddelbart hvis symptomene forverres eller du føler deg uvel.

Hvis du velger å prøve lett aktivitet under disse omstendighetene, bør du følge strenge forholdsregler:

Anbefalte typer aktivitet (hvis aktuelt)

Gåturer: Rolig gange i flatt terreng er det tryggeste alternativet. Hold tempoet lavt og varigheten kort (f.eks. 20-30 minutter).
Lett tøying eller yoga: Fokus på rolige bevegelser og avspenning. Unngå stillinger som legger press på magen eller bekkenbunnen.
Svært lett sykling på ergometersykkel: Lav intensitet, kort varighet. Vær obs på at setet kan gi press og potensielt øke ubehaget for noen.

Aktiviteter som bør unngås

Høyintensiv trening: Løping, intervalltrening, HIIT, spinningtimer.
Tung styrketrening: Økt buktrykk kan forverre ubehaget.
Aktiviteter med mye støt: Hopping, aerobic med høy intensitet.
Svømming: Selv om det er lav-impact, er det en viss teoretisk bekymring for at bakterier fra bassengvann kan irritere urinrøret, eller at klor kan virke irriterende. Det er best å vente til infeksjonen er helt borte.
Langvarig aktivitet: Hold øktene korte.

Væskeinntak og hygiene er avgjørende

Hvis du utfører noen form for aktivitet, er det enda viktigere enn ellers å:

Drikke rikelig med vann: Før, under og etter den lette aktiviteten. Målet er å holde urinen lys og klar.
Tømme blæren ofte: Ikke hold deg. Tiss rett før og rett etter aktiviteten.
Dusje umiddelbart etterpå: Skyll bort svette og eventuelle bakterier.
Skifte til tørre, rene klær: Fuktige treningsklær kan skape et gunstig miljø for bakterievekst. Bruk gjerne bomullsundertøy og løstsittende klær.

Husk at selv om lett aktivitet kan være akseptabelt i svært milde tilfeller mot slutten av behandlingen, er det aldri nødvendig. Hvile er ofte det beste valget for å sikre rask og fullstendig tilfriskning.

Tilbake til normal trening etter en urinveisinfeksjon

Når UVI-en er over, er det naturlig å ønske å komme tilbake til sin vanlige treningsrutine så raskt som mulig. Men en gradvis og forsiktig tilnærming er viktig for å unngå tilbakefall eller overbelastning.

Når er det trygt å begynne igjen?

De fleste medisinske råd anbefaler å vente med å gjenoppta normal trening til:

Antibiotikakuren er fullført: Det er avgjørende å fullføre hele kuren som foreskrevet av legen, selv om du føler deg bedre tidligere. Dette sikrer at alle bakteriene er eliminert og reduserer risikoen for tilbakefall eller utvikling av antibiotikaresistens.
Symptomene er helt borte: Du bør være helt symptomfri i minst 24-48 timer før du vurderer å returnere til mer intens trening. Dette inkluderer fravær av svie, hyppig trang, magesmerter og eventuelle systemiske symptomer som feber eller utmattelse.

Å starte for tidlig kan potensielt irritere urinveiene og øke sjansen for et nytt UVI-tilfelle, eller rett og slett føre til at du ikke klarer å yte som forventet fordi kroppen ikke er fullt restituert.

Gradvis opptrapping

Når du har fått grønt lys (enten fra legen din eller basert på fullført kur og symptomfrihet), er det viktig å ikke hoppe rett tilbake til samme intensitet og varighet som før du ble syk. Kroppen din har vært gjennom en infeksjon og en antibiotikakur, og den trenger tid til å tilpasse seg igjen.

En fornuftig tilnærming er å:

Starte lett: Begynn med aktiviteter med lavere intensitet og kortere varighet enn ditt vanlige nivå. Hvis du er løper, start med en kort joggetur eller en rask gåtur. Hvis du driver med styrketrening, bruk lettere vekter og færre repetisjoner/sett.
Monitorer kroppen nøye: Vær ekstra oppmerksom på hvordan kroppen reagerer under og etter de første øktene. Føler du uvanlig utmattelse? Kommer noen av de tidligere UVI-symptomene tilbake? Oppstår det ubehag?
Øk gradvis: Hvis de første lette øktene går bra, kan du gradvis øke intensiteten, varigheten eller frekvensen over flere dager eller uker. En generell regel kan være å øke kun én parameter (f.eks. varighet) med ca. 10-20% per økt eller per uke, forutsatt at du fortsetter å føle deg bra.
Prioriter hvile og restitusjon: Sørg for tilstrekkelig søvn og god ernæring for å støtte kroppens restitusjonsprosess.
Fortsett med god hydrering: Oppretthold et høyt væskeinntak, spesielt i forbindelse med trening.

Hvis du opplever tilbakevendende symptomer på UVI etter å ha gjenopptatt treningen, bør du stoppe aktiviteten og kontakte legen din. Det kan være tegn på at infeksjonen ikke var helt borte, eller at du har økt belastningen for raskt.

Relatert: Kjerringråd mot urinveisinfeksjon

Forebygging av urinveisinfeksjoner hos aktive personer

Selv om det ikke alltid er mulig å forhindre UVI, spesielt for de som er disponerte, er det flere tiltak aktive personer kan gjøre for å redusere risikoen. Mange av disse er generelle forebyggende råd mot UVI, men noen er spesielt relevante i sammenheng med trening.

Hydrering er nøkkelen

Dette kan ikke understrekes nok. Å drikke rikelig med vann gjennom dagen, og spesielt før, under og etter trening, er et av de viktigste forebyggende tiltakene. God hydrering sikrer hyppig vannlating, som hjelper til med å skylle ut bakterier fra urinblæren og urinrøret før de får tid til å etablere en infeksjon. Sikt mot lys, klar urin.

Riktig toaletthygiene

Tørk forfra og bakover: For kvinner er dette avgjørende for å unngå å overføre tarmbakterier til urinrørsåpningen.
Tøm blæren regelmessig: Ikke hold deg unødig lenge. Gå på do når du føler trang.
Tøm blæren før og etter samleie: Dette kan bidra til å skylle ut bakterier som kan ha blitt introdusert i urinrøret under sex.
Tøm blæren etter trening: Selv om du ikke føler sterk trang, prøv å tisse etter treningsøkten for å skylle ut eventuelle bakterier som kan ha blitt presset mot urinrørsåpningen under aktiviteten.

Klær og personlig hygiene

Unngå å sitte lenge i vått treningstøy: Skift til tørre klær og undertøy så snart som mulig etter trening. Fuktige omgivelser kan fremme bakterievekst.
Bruk pustende materialer: Velg treningstøy og undertøy laget av materialer som transporterer fuktighet bort fra huden. Bomullsundertøy anbefales ofte til daglig bruk.
Unngå tettsittende klær over lengre tid: Selv om kompresjonstøy er populært under trening, kan det være lurt å bytte til løsere klær etterpå for å sikre god luftsirkulasjon.
Unngå irriterende produkter: Sterke såper, intimsprayer, kremer eller pudder i underlivsområdet kan irritere huden og urinrøret, og potensielt øke sårbarheten for infeksjon. Bruk milde, uparfymerte såper og unngå skylling (douching).

Kosthold og tilskudd

Tranebær: Det er blandet vitenskapelig dokumentasjon på effekten av tranebær (juice, kapsler) for å forebygge UVI. Noen studier tyder på en mulig liten effekt, spesielt hos kvinner med tilbakevendende infeksjoner, muligens ved å hindre bakterier i å feste seg til blæreveggen. Andre studier viser ingen signifikant forskjell. Det anses generelt som trygt, men diskuter bruk med legen din. Vær obs på sukkerinnholdet i mange tranebærjuicer.
D-mannose: Dette er en type sukker som finnes naturlig i noen frukter. Det antas å virke ved å hindre E. coli-bakterier i å feste seg til urinveiene. Noen studier viser lovende resultater for forebygging av tilbakevendende UVI, men mer forskning er nødvendig. Diskuter med lege før bruk.
Probiotika: Spesielt stammer av Lactobacillus kan bidra til å opprettholde en sunn bakterieflora i skjeden og potensielt redusere risikoen for UVI hos kvinner. Effekten er fortsatt under utredning.

Andre hensyn

Prevensjonsmetoder: Hvis du bruker pessar eller spermicider og opplever hyppige UVI-er, diskuter alternative prevensjonsmetoder med legen din.
Østrogenbehandling: For postmenopausale kvinner med tilbakevendende UVI, kan lokal østrogenbehandling (krem, stikkpiller) bidra til å normalisere miljøet i skjeden og urinrøret og redusere infeksjonsrisikoen.

Ved å implementere disse forebyggende strategiene kan aktive personer redusere sjansen for å bli satt ut av spill på grunn av en plagsom urinveisinfeksjon.

Spesielle hensyn

Noen grupper kan ha spesielle utfordringer eller hensyn når det gjelder UVI og trening.

Idrettsutøvere

For idrettsutøvere, spesielt på høyt nivå, kan en UVI være spesielt frustrerende da den kan forstyrre treningsplaner, konkurranser og sesongmål. Presset om å trene kan være stort. Det er imidlertid avgjørende at utøvere, i samråd med medisinsk personell (lege, fysioterapeut), prioriterer helsen. Å trene gjennom en betydelig infeksjon kan ikke bare forlenge sykdomsperioden, men også øke risikoen for komplikasjoner og redusere prestasjonsevnen på sikt. En åpen dialog med trenere og støtteapparat om viktigheten av hvile og riktig behandling er essensielt.

Personer med tilbakevendende UVI

Noen individer sliter med hyppige, tilbakevendende UVI-er (definert som to eller flere infeksjoner i løpet av seks måneder, eller tre eller flere i løpet av et år). For disse personene er forebygging ekstra viktig. De bør også utredes av lege for å utelukke eventuelle underliggende årsaker, som anatomiske avvik, nyrestein eller andre tilstander. Langtidsbehandling med lavdose antibiotika eller post-coital antibiotika (etter samleie) kan vurderes i noen tilfeller. Trening kan fortsatt være en del av en sunn livsstil, men bevissthet rundt forebyggende tiltak knyttet til aktivitet (hydrering, hygiene) blir enda viktigere.

Menn og UVI

Selv om UVI er mye sjeldnere hos yngre menn, øker forekomsten med alderen, ofte relatert til prostataproblemer. En UVI hos en mann anses ofte som “komplisert” og krever grundigere utredning for å finne en eventuell underliggende årsak. Retningslinjene for trening under en UVI er de samme for menn som for kvinner: unngå trening ved feber, systemiske symptomer eller betydelig ubehag, og lytt til kroppen.

Graviditet og UVI

Gravide kvinner har økt risiko for UVI, og en ubehandlet UVI under graviditet kan føre til alvorlige komplikasjoner for både mor og barn, inkludert nyrebekkenbetennelse hos mor og for tidlig fødsel eller lav fødselsvekt hos barnet. Derfor screenes gravide rutinemessig for asymptomatisk bakteriuri (bakterier i urinen uten symptomer) og behandles alltid ved påvist infeksjon. Trening under graviditet er generelt anbefalt, men ved en UVI gjelder de samme forsiktighetsreglene. Gravide bør alltid diskutere UVI-symptomer og eventuelle treningsplaner med lege eller jordmor.

Når bør man søke legehjelp?

Det er viktig å vite når man skal kontakte lege i forbindelse med UVI og trening.

Ved mistanke om UVI: Hvis du opplever symptomer som svie ved vannlating, hyppig trang, eller endringer i urinens utseende eller lukt, bør du kontakte lege for diagnose og behandling. Ikke selvdiagnostiser eller vent og se, spesielt hvis symptomene er plagsomme.
Ved symptomer på øvre UVI: Hvis du utvikler feber, frysninger, flankesmerter, kvalme eller oppkast, må du søke legehjelp umiddelbart. Dette kan tyde på en nyrebekkenbetennelse som krever rask behandling.
Hvis symptomene ikke bedres med behandling: Dersom du har startet på antibiotika, men symptomene ikke blir bedre etter 2-3 dager, eller hvis de blir verre, kontakt legen din igjen.
Ved tilbakevendende UVI: Hvis du opplever hyppige infeksjoner, bør du diskutere dette med legen din for videre utredning og forebyggende strategier.
Hvis du er usikker på trening: Er du i tvil om det er trygt for deg å trene med dine symptomer, eller når du kan gjenoppta treningen etter en UVI, ta kontakt med legen din for råd.

Å ha en åpen dialog med helsepersonell sikrer at du får riktig behandling og veiledning tilpasset din individuelle situasjon.

Konklusjon

Å balansere ønsket om å være fysisk aktiv med behovet for å ta vare på helsen under en urinveisinfeksjon krever kunnskap og fornuft. Hovedbudskapet er klart: når kroppen kjemper mot en infeksjon, spesielt en som involverer feber eller systemiske symptomer, er hvile den beste medisinen. Å presse seg til å trene under slike forhold kan forverre symptomene, forsinke helbredelsen og i verste fall føre til komplikasjoner. Lytt nøye til kroppens signaler – smerte, utmattelse og feber er tydelige tegn på at trening bør utsettes. I tilfeller med svært milde nedre UVI-symptomer, og først etter at antibiotikabehandling er påbegynt og bedring inntrådt, kan veldig lett aktivitet vurderes med stor forsiktighet, men hvile er alltid et trygt og ofte bedre alternativ. Når infeksjonen er over og antibiotikakuren fullført, er en gradvis og forsiktig retur til normal treningsintensitet avgjørende. Husk at forebyggende tiltak som god hydrering og riktig hygiene er viktige verktøy for alle aktive individer for å redusere risikoen for UVI. Ved tvil, rådfør deg alltid med lege. Å prioritere helbredelse sikrer at du raskere kan vende tilbake til den aktive livsstilen du trives med, på en trygg og bærekraftig måte.

Referanser

Bruun, T., & Eskild, A. (Red.). (2020). Infeksjonssykdommer (5. utg.). Gyldendal Akademisk. Folkehelseinstituttet. (2019). Urinveisinfeksjon – veileder for helsepersonell. Hentet fra https://www.fhi.no/sm/smittevern-i-helsetjenesten/handbok_forebygging_urinveisinfeksjoner/urinveisinfeksjoner/grunnleggende-om-urinveisinfeksjone/?term=
Helsenorge. (2023, 15. november). Urinveisinfeksjon (UVI). Hentet fra https://www.helsenorge.no/sykdom/nyrer-og-urinveier/blarekatarr/
Maughan, R. J., & Shirreffs, S. M. (2019). Muscle Cramping During Exercise: Causes, Solutions, and Questions Remaining. Sports Medicine, 49(Suppl 2), 115–124. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/31696455/(Merk: Dette er et eksempel på en generell referanse om trening og fysiologi, ikke spesifikt UVI)
Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL). (2024, 5. januar). Urinveisinfeksjon hos kvinner. Hentet fra https://legehandboka.no/(krever abonnement for full tilgang)
Sobel, J. D., & Kaye, D. (2021). Urinary Tract Infections. I D. L. Kasper, S. L. Hauser, L. Jameson, A. S. Fauci, D. L. Longo, & J. Loscalzo (Red.), Harrison’s Principles of Internal Medicine (21. utg.). McGraw Hill.