Hvilke blodprøver viser kreft

Denne artikkelen går i dybden på hvordan ulike blodprøver brukes i forbindelse med kreft. Vi ser på hvilke analyser som kan gi mistanke om sykdom, og hvilke spesifikke markører som finnes for enkelte krefttyper.

Spørsmålet om blodprøver kan avsløre kreft er et av de mest stilte innen moderne medisin. Mange bærer på et håp om en enkel test som raskt og sikkert kan gi svar på om man har kreft eller ikke. Sannheten er imidlertid mer nyansert. Selv om blodprøver er et uvurderlig verktøy i utredning, behandling og oppfølging av kreftsykdom, finnes det per i dag ingen universell blodprøve som alene kan stille en kreftdiagnose med absolutt sikkerhet for alle kreftformer. Likevel spiller blodanalyser en avgjørende rolle, og ny forskning, spesielt innen feltet “flytende biopsi”, gir håp om enda mer presise blodbaserte tester i fremtiden.

Denne artikkelen går i dybden på hvordan ulike blodprøver brukes i forbindelse med kreft. Vi ser på hvilke analyser som kan gi mistanke om sykdom, hvilke spesifikke markører som finnes for enkelte krefttyper, hvordan blodprøver brukes til å overvåke behandling og oppdage tilbakefall, og hva den nyeste forskningen lover for fremtiden. Målet er å gi deg en solid forståelse av blodprøvenes muligheter og begrensninger i møte med kreft.

Hva er blodprøver og hvordan brukes de i medisin?

Før vi ser spesifikt på kreft, er det nyttig å ha en grunnleggende forståelse av hva blodprøver er og hvordan de generelt brukes i helsevesenet. Blodet sirkulerer i hele kroppen og transporterer oksygen, næringsstoffer, hormoner, antistoffer og avfallsstoffer. Sammensetningen av blodet reflekterer derfor kroppens generelle helsetilstand og kan gi verdifull informasjon om funksjonen til ulike organer og systemer.

En blodprøve innebærer at en liten mengde blod tappes, vanligvis fra en vene i armen. Dette blodet analyseres deretter i et laboratorium for å måle nivåene av ulike celler, proteiner, enzymer, elektrolytter og andre stoffer. Resultatene sammenlignes med etablerte referanseområder, som representerer normale verdier for en frisk befolkning. Avvik fra disse referanseområdene kan indikere sykdom, infeksjon, mangeltilstander eller andre helseproblemer.

Komplett blodtelling (hematologi)

En av de vanligste blodprøvepakkene er komplett blodtelling, ofte kalt hematologisk status eller blodstatus. Denne analysen gir informasjon om de ulike typene blodceller:

Røde blodceller (erytrocytter): Ansvarlige for oksygentransport. Lave nivåer (anemi) kan skyldes mange årsaker, inkludert visse kreftformer eller kreftbehandling. Høye nivåer (polycytemi) kan også i sjeldne tilfeller være knyttet til kreft. Hemoglobin (Hb) er proteinet i de røde blodcellene som binder oksygen, og måling av Hb er sentralt i vurderingen av anemi.
Hvite blodceller (leukocytter): En viktig del av immunforsvaret. Antallet og fordelingen av ulike typer hvite blodceller (nøytrofile, lymfocytter, monocytter, eosinofile, basofile) kan gi hint om infeksjoner, betennelsestilstander og visse typer blodkreft (leukemi, lymfom). Både for lave (leukopeni) og for høye (leukocytose) verdier kan være relevante.
Blodplater (trombocytter): Nødvendige for blodets koagulering (levring). Både for lave (trombocytopeni) og for høye (trombocytose) nivåer kan sees ved ulike tilstander, inkludert noen kreftformer.

Biokjemiske analyser

Biokjemiske analyser måler konsentrasjonen av ulike kjemiske stoffer i blodvæsken (plasma eller serum). Disse prøvene gir informasjon om organfunksjon og metabolske prosesser. Eksempler inkluderer:

Leverfunksjonsprøver: Måler enzymer (ASAT, ALAT, ALP, GT) og stoffer (bilirubin, albumin) som sier noe om leverens tilstand. Avvik kan skyldes leversykdom, men også spredning av kreft til leveren.
Nyrefunksjonsprøver: Måler avfallsstoffer (kreatinin, urea) og elektrolytter for å vurdere nyrenes evne til å rense blodet. Nedsatt nyrefunksjon kan ha mange årsaker, og noen kreftformer eller behandlinger kan påvirke nyrene.
Elektrolytter: Måler nivåene av salter som natrium, kalium og klorid, som er viktige for nerve- og muskelfunksjon og væskebalansen.
Kalsium: Forhøyede kalsiumnivåer (hyperkalsemi) kan forekomme ved visse kreftformer, spesielt ved spredning til skjelettet eller ved produksjon av hormonlignende stoffer fra svulsten.
Proteiner: Måling av totalprotein og spesifikke proteiner som albumin kan gi informasjon om ernæringsstatus og leversykdom. Ved myelomatose (benmargskreft) produseres det store mengder av et spesifikt antistoff (M-komponent) som kan påvises med spesialanalyser (proteinelektroforese).
Blodsukker (glukose): Viktig for å diagnostisere og følge opp diabetes. Noen kreftformer og behandlinger (f.eks. steroider) kan påvirke blodsukkeret.
Betennelsesmarkører: CRP (C-reaktivt protein) og SR (senkningsreaksjon) er generelle markører for betennelse i kroppen. De kan være forhøyet ved infeksjoner, autoimmune sykdommer og også ved mange kreftformer, men er svært uspesifikke.

Disse generelle blodprøvene er sjelden spesifikke for kreft, men avvik kan bidra til å styrke eller svekke en mistanke, og de er viktige for å vurdere pasientens generelle helsetilstand før, under og etter behandling.

Blodprøver i kreftutredning: Muligheter og begrensninger

Når mistanken om kreft først har oppstått, enten på grunn av symptomer, funn ved klinisk undersøkelse eller unormale resultater på andre prøver, inngår blodprøver som en naturlig del av den videre utredningen. Men det er avgjørende å forstå deres rolle riktig.

Kan en blodprøve alene påvise kreft?

For de aller fleste kreftformer er svaret nei. Selv om visse blodprøver, spesielt tumormarkører (se neste avsnitt), kan være forhøyet ved kreft, er de sjelden tilstrekkelige for å stille en sikker diagnose. Det er flere grunner til dette:

Mangel på spesifisitet: Mange stoffer som måles i blodet kan være forhøyet også ved andre, godartede tilstander. For eksempel kan PSA være forhøyet ved en godartet forstørrelse av prostata eller ved betennelse, og CA-125 kan være forhøyet ved endometriose eller bekkeninfeksjoner. En forhøyet verdi betyr altså ikke nødvendigvis kreft (falsk positiv).
Mangel på sensitivitet: Ikke alle med en bestemt krefttype vil ha forhøyede nivåer av den tilhørende tumormarkøren. Noen kreftsvulster produserer rett og slett ikke nok av markøren til at den kan påvises i blodet, spesielt i tidlige stadier. En normal verdi utelukker derfor ikke kreft (falsk negativ).
Variasjon mellom krefttyper: Noen kreftformer har kjente tumormarkører som kan være nyttige, mens andre ikke har det. Det finnes ingen enkelt markør som dekker alle krefttyper.

Den endelige kreftdiagnosen stilles nesten alltid ved å undersøke en vevsprøve (biopsi) eller celleprøve (cytologi) fra det mistenkte området i et mikroskop. Dette kalles histologisk eller cytologisk undersøkelse og er gullstandarden for kreftdiagnostikk. Bildediagnostikk som CT, MR, ultralyd og PET-scan er også helt sentralt for å lokalisere svulsten, vurdere utbredelse og planlegge biopsi og behandling.

Hvorfor blodprøver likevel er viktige

Selv om blodprøver sjelden kan stille diagnosen alene, er de likevel svært verdifulle i kreftsammenheng:

Vekke mistanke: Unormale funn på generelle blodprøver (f.eks. uforklarlig anemi, høyt kalsium, endrede leverprøver) kan være det første tegnet som leder legen til å mistenke kreft og igangsette videre utredning.
Støtte diagnosen: Forhøyede tumormarkører, i kombinasjon med symptomer og bildediagnostiske funn, kan styrke mistanken om en spesifikk krefttype og bidra til å veilede den videre utredningen, inkludert hvor man skal ta biopsi.
Vurdere prognose: I noen tilfeller kan nivået av en tumormarkør ved diagnosetidspunktet si noe om sykdommens stadium og aggressivitet, og dermed gi en indikasjon på prognosen.
Overvåke behandlingseffekt: Endringer i tumormarkørnivåer under behandling kan indikere om behandlingen virker. Et fallende nivå er ofte et godt tegn, mens et stigende nivå kan tyde på at behandlingen ikke har ønsket effekt eller at sykdommen utvikler seg videre.
Oppdage tilbakefall: Etter avsluttet behandling kan regelmessig måling av tumormarkører bidra til å oppdage et eventuelt tilbakefall på et tidlig tidspunkt, noen ganger før pasienten får symptomer eller tilbakefallet synes på bilder.
Vurdere allmenntilstand: Generelle blodprøver er viktige for å vurdere pasientens toleranse for behandling (f.eks. sjekke benmargsfunksjon før cellegift) og for å oppdage og håndtere komplikasjoner av sykdommen eller behandlingen.

Blodprøver er altså en integrert og uunnværlig del av hele forløpet for en kreftpasient, fra mistanke til diagnose, behandling og oppfølging.

Relatert: Hvilke føflekker bør sjekkes

Tumormarkører: Spesifikke blodprøver knyttet til kreft

Tumormarkører, også kalt kreftmarkører, er stoffer som ofte finnes i høyere konsentrasjoner i blodet, urinen eller vevet hos personer med visse typer kreft. Disse stoffene produseres enten av kreftcellene selv eller av kroppens normale celler som en reaksjon på kreftsvulsten.

Hva er tumormarkører (kreftmarkører)?

Tumormarkører er vanligvis proteiner eller deler av proteiner, men kan også være enzymer, hormoner eller genetisk materiale (som vi kommer tilbake til under flytende biopsi). Det er viktig å understreke at de fleste tumormarkører ikke er spesifikke for kreft. De kan også være forhøyet ved en rekke godartede tilstander, betennelser eller infeksjoner. Derfor er de generelt uegnet som screeningverktøy for kreft i den generelle befolkningen (med PSA som et mulig, men omdiskutert unntak).

Deres viktigste bruksområde er hos pasienter der det allerede er sterk mistanke om, eller påvist, kreft. Her kan de bidra til å:

Skille mellom ulike diagnoser.
Stadieinndele kreften (vurdere utbredelse).
Vurdere prognose.
Måle effekt av behandling.
Oppdage tilbakefall.

Vanlige tumormarkører og deres bruksområder

Det finnes en rekke ulike tumormarkører som brukes i klinisk praksis. Her er noen av de mest kjente:

PSA (Prostataspesifikt antigen)

PSA er et protein som produseres i prostatakjertelen hos menn. Forhøyede nivåer i blodet kan indikere prostatakreft, men er oftere forårsaket av godartede tilstander som benign prostatahyperplasi (forstørret prostata) eller prostatitt (betennelse i prostata). PSA brukes derfor primært til:

Utredning: Ved symptomer fra urinveiene eller unormale funn ved undersøkelse av prostata. En høy eller stigende PSA-verdi øker mistanken om kreft og indikerer behov for videre undersøkelser, som MR av prostata og vevsprøver (biopsi).
Oppfølging: Etter behandling for prostatakreft (operasjon eller stråling) brukes PSA til å overvåke for eventuelt tilbakefall. En stigende PSA etter behandling er ofte det første tegnet på at sykdommen er på vei tilbake.

Bruk av PSA som screening for prostatakreft hos symptomfrie menn er kontroversielt, da det kan føre til overdiagnostikk og overbehandling av saktevoksende kreftformer som aldri ville gitt plager.

CA-125 (Cancer Antigen 125)

CA-125 er et protein som kan være forhøyet ved eggstokkreft (ovarialcancer), spesielt ved de vanligste (epiteliale) typene. Det er imidlertid ikke spesifikt og kan også være forhøyet ved en rekke andre tilstander, både godartede (endometriose, cyster på eggstokkene, bekkeninfeksjon, graviditet, levercirrhose) og andre kreftformer (livmor, eggleder, bukspyttkjertel, lunge, bryst). CA-125 brukes hovedsakelig til:

Utredning: Hos kvinner med symptomer eller funn som gir mistanke om eggstokkreft (f.eks. en kul i bekkenet sett på ultralyd). En høy verdi styrker mistanken.
Oppfølging: Til å monitorere behandlingseffekt og oppdage tilbakefall hos kvinner med kjent eggstokkreft som hadde forhøyet CA-125 ved diagnosetidspunktet.

CA-125 er ikke egnet for generell screening for eggstokkreft på grunn av lav spesifisitet.

CEA (Karsinoembryonalt antigen)

CEA er et protein som normalt produseres i fosterlivet. Nivåene er vanligvis svært lave hos voksne. Forhøyede nivåer kan sees ved flere kreftformer, spesielt tykktarms- og endetarmskreft (kolorektalkreft), men også ved kreft i bukspyttkjertelen, magesekken, lungene, brystene og eggstokkene. Røyking og en rekke godartede tilstander (f.eks. inflammatorisk tarmsykdom, pankreatitt, leversykdom) kan også gi forhøyet CEA. CEA brukes primært til:

Prognose: Nivået før behandling kan ha prognostisk betydning ved kolorektalkreft.
Oppfølging: Viktigst for å monitorere behandling og oppdage tilbakefall, spesielt spredning til lever eller lunger, etter behandling for kolorektalkreft.

CEA er ikke egnet for screening.

AFP (Alfa-føtoprotein)

AFP er et annet protein som normalt produseres av fosteret. Forhøyede nivåer hos voksne kan indikere visse kreftformer:

Leverkreft (hepatocellulært karsinom): Spesielt hos pasienter med kjent underliggende leversykdom (cirrhose).
Testikkelkreft: Spesielt non-seminom germinalcelletumorer.
Eggstokkreft: Visse sjeldne typer (germinalcelletumorer).

AFP kan også være forhøyet ved godartede leversykdommer (hepatitt, cirrhose) og under graviditet. Det brukes til diagnose, stadieinndeling, prognosevurdering og oppfølging av de nevnte kreftformene. Hos risikopasienter (f.eks. med cirrhose) kan AFP brukes sammen med ultralyd som screening for leverkreft.

CA 19-9 (Karbohydratantigen 19-9)

CA 19-9 er en markør som ofte er forhøyet ved kreft i bukspyttkjertelen (pankreascancer) og gallegangene/galleblæren. Den kan også være forhøyet ved andre kreftformer (magesekk, tykktarm, eggstokk, lunge) og ved godartede tilstander som pankreatitt, gallesten og leversykdom. En liten andel av befolkningen mangler genet som koder for CA 19-9 og kan derfor ikke produsere markøren, selv om de har kreft. Brukes primært til:

Prognose: Nivået kan ha prognostisk verdi ved bukspyttkjertelkreft.
Oppfølging: Monitorere behandlingseffekt og oppdage tilbakefall.

CA 19-9 er ikke egnet for screening.

Andre markører

hCG (Humant koriongonadotropin): Et hormon som normalt produseres under graviditet. Forhøyede nivåer utenom graviditet kan indikere visse typer testikkelkreft (non-seminom) og eggstokkreft (germinalcelletumorer), samt trofoblastsykdom.
Kalsitonin: Et hormon som produseres i skjoldbruskkjertelen. Svært høye nivåer er en sterk indikator på medullær tyreoideacancer (en sjelden type skjoldbruskkjertelkreft). Brukes til diagnose og oppfølging.
Kromogranin A (CgA): En generell markør for nevroendokrine svulster (NET), som kan oppstå i ulike organer (mage-tarm, bukspyttkjertel, lunger). Kan også være forhøyet ved bruk av visse medisiner (syrepumpehemmere) og ved nyresvikt.
LD (Laktatdehydrogenase): Et enzym som finnes i mange vev. Forhøyede nivåer er uspesifikke, men kan sees ved rask cellevekst eller celleskade, inkludert ved testikkelkreft, lymfom, leukemi og melanom. Kan ha prognostisk betydning.
Beta-2-mikroglobulin (B2M): Et protein som finnes på overflaten av de fleste celler. Forhøyede nivåer kan sees ved myelomatose, kronisk lymfatisk leukemi (KLL) og noen lymfomer. Brukes ofte til prognosevurdering og oppfølging.

Tolkning av tumormarkørresultater: Viktigheten av kontekst

Det er helt avgjørende at resultater fra tumormarkørmålinger tolkes av en lege med kjennskap til pasientens sykehistorie, symptomer, kliniske funn og resultater fra andre undersøkelser (spesielt bildediagnostikk). En enkeltstående, lett forhøyet verdi er sjelden nok til å konkludere. Legen vil vurdere:

Høyden på verdien: Er den bare litt over referanseområdet, eller markant forhøyet?
Utvikling over tid: Er verdien stabil, stigende eller fallende ved gjentatte målinger? En stigende trend er ofte mer bekymringsfull enn en stabil, lett forhøyet verdi.
Kombinasjon med andre funn: Passer den forhøyede verdien med pasientens symptomer og funn på bildediagnostikk?
Mulige alternative årsaker: Finnes det andre, godartede tilstander som kan forklare den forhøyede verdien?

Begrensninger ved tumormarkører (falske positive/negative)

Som nevnt tidligere, er tumormarkører beheftet med betydelige begrensninger:

Falske positive: En forhøyet verdi uten at kreft foreligger. Dette kan føre til unødvendig bekymring, videre utredning og potensielt skadelige inngrep. Årsakene er ofte godartede sykdommer, betennelser eller fysiologiske variasjoner.
Falske negative: En normal verdi selv om kreft foreligger. Dette kan gi en falsk trygghet og forsinke diagnosen. Årsakene kan være at svulsten er for liten, at den ikke produserer markøren, eller at markøren ikke skilles ut i blodet i målbare mengder.

Disse begrensningene understreker hvorfor tumormarkører sjelden kan brukes alene for diagnose eller screening, men må ses i sammenheng med et helhetlig klinisk bilde.

Relatert: Hvordan kan jeg få kreft

Generelle blodprøver som kan gi hint om kreft

Utover de spesifikke tumormarkørene, kan også avvik i mer generelle blodprøver noen ganger gi mistanke om en underliggende kreftsykdom. Disse funnene er nesten alltid uspesifikke, men kan være en viktig brikke i puslespillet.

Endringer i blodbildet (hematologi)

Anemi (lav blodprosent/Hb): En av de vanligste blodprøveforandringene sett i forbindelse med kreft. Kan skyldes flere mekanismer:
- Kronisk sykdomsanemi: Kreft er en kronisk betennelsestilstand som kan hemme produksjonen av røde blodceller.
- Blodtap: Blødning fra en svulst i mage-tarmkanalen (magesekk, tykktarm) kan føre til jernmangelanemi.
- Benmargsinfiltrasjon: Kreftceller (spesielt ved leukemi, lymfom, myelomatose eller spredning fra solide svulster) kan fortrenge normal benmargsfunksjon.
- Nyresvikt: Kreft eller behandling kan skade nyrene, som produserer hormonet erytropoietin (EPO) som stimulerer produksjonen av røde blodceller.
- Hemolyse: Økt nedbrytning av røde blodceller (sjeldnere).
- Kreftbehandling: Cellegift og strålebehandling kan skade benmargen og gi anemi. Uforklarlig anemi, spesielt hos eldre eller ved samtidig jernmangel, bør alltid utredes videre med tanke på mulig kreft.
Leukocytose (høyt antall hvite blodceller): Kan skyldes infeksjon eller betennelse, men kan også sees ved leukemi (blodkreft) eller som en reaksjon på solide svulster (paraneoplastisk fenomen). Typen hvite blodceller som er forhøyet gir viktig informasjon (f.eks. ekstrem økning av umodne celler ved akutt leukemi).
Leukopeni (lavt antall hvite blodceller): Oftest forårsaket av medisiner (spesielt cellegift), men kan også skyldes benmargssvikt på grunn av kreftinfiltrasjon eller visse infeksjoner.
Trombocytose (høyt antall blodplater): Kan være en reaksjon på betennelse, infeksjon eller jernmangel, men er også relativt vanlig ved mange kreftformer (reaktiv trombocytose). I sjeldne tilfeller skyldes det en blodsykdom (essensiell trombocytemi). Et høyt blodplatetall er assosiert med økt risiko for blodpropp, som er en vanlig komplikasjon ved kreft.
Trombocytopeni (lavt antall blodplater): Kan skyldes medisiner (cellegift), benmargssvikt (kreftinfiltrasjon) eller økt forbruk/nedbrytning (f.eks. ved disseminert intravaskulær koagulasjon – DIC – som kan utløses av kreft).

Lever- og nyrefunksjonsprøver

Avvik i leverenzymer (ASAT, ALAT, ALP, GT) eller bilirubin kan skyldes spredning av kreft til leveren (metastaser) eller at en svulst i nærheten (f.eks. i bukspyttkjertelen eller gallegangene) klemmer på gallegangene. Nedsatt nyrefunksjon (økt kreatinin/urea) kan skyldes at kreftsykdommen direkte påvirker nyrene (f.eks. myelomatose), avløpshinder fra urinveiene (prostata-, blære-, livmorhalskreft), eller væskemangel og andre komplikasjoner.

Elektrolytter og kalsium

Hyperkalsemi (høyt kalsium): Et relativt vanlig og potensielt alvorlig funn ved kreft. Kan skyldes spredning til skjelettet som frigjør kalsium, eller at svulsten produserer et parathyroideahormon-relatert peptid (PTHrP) som øker kalsiumnivået. Vanligst ved lungekreft, brystkreft, myelomatose og nyrekreft.
Hyponatremi (lavt natrium): Kan skyldes ulike mekanismer ved kreft, inkludert SIADH (syndrome of inappropriate ADH secretion), der svulsten (ofte lungekreft) produserer antidiuretisk hormon (ADH) som fører til at kroppen holder på for mye vann.

Betennelsesmarkører (CRP, SR)

Høye nivåer av CRP og/eller SR indikerer generell betennelse. Dette er svært uspesifikt, men mange kreftpasienter har forhøyede betennelsesmarkører som et tegn på kroppens reaksjon på svulsten. Vedvarende høy SR eller CRP uten kjent årsak kan i noen tilfeller være et signal om å lete etter underliggende sykdom, inkludert kreft.

Igjen må det understrekes at funn på generelle blodprøver sjelden er spesifikke for kreft, men de gir viktig informasjon om pasientens helsetilstand og kan bidra til å rette mistanken i riktig retning når de ses i sammenheng med andre symptomer og funn.

Flytende biopsi: Fremtidens kreftdiagnostikk i blodet?

Et av de mest spennende forskningsfeltene innen kreftdiagnostikk er utviklingen av “flytende biopsier”. Dette er analyser av blod (eller andre kroppsvæsker som urin eller spinalvæske) som har som mål å påvise kreftrelatert materiale som sirkulerer utenfor selve svulsten. Håpet er at slike tester i fremtiden kan brukes til tidlig diagnose, valg av behandling og monitorering på en mindre invasiv måte enn tradisjonelle vevsprøver.

Hva er flytende biopsi?

Konseptet baserer seg på at kreftceller, etter hvert som de vokser og dør, frigjør ulike komponenter ut i blodomløpet. Flytende biopsi-teknologier er utviklet for å fange opp og analysere disse komponentene. De viktigste typene materiale som undersøkes er:

Sirkulerende tumor-DNA (ctDNA): Små fragmenter av DNA som frigjøres fra kreftceller når de dør. Dette DNAet bærer på de samme genetiske mutasjonene som finnes i selve svulsten.
Sirkulerende tumorceller (CTC): Intakte kreftceller som har løsnet fra primærsvulsten eller metastaser og sirkulerer i blodet. Disse er ofte svært sjeldne (f.eks. 1-10 celler per milliard normale blodceller), noe som gjør dem vanskelige å fange opp.
Andre molekyler: Også RNA, proteiner og små vesikler (eksosomer) som skilles ut av kreftceller, kan potensielt analyseres i blodet.

Sirkulerende tumor-DNA (ctDNA)

Analyse av ctDNA er for tiden det mest lovende og klinisk relevante området innen flytende biopsi. Teknologien har blitt svært sensitiv og kan påvise og analysere ørsmå mengder tumor-DNA i en blodprøve. Potensielle bruksområder inkluderer:

Tidlig diagnose og screening: Påvise kreft på et tidligere stadium enn det som er mulig med dagens metoder, kanskje til og med før symptomer oppstår. Forskning pågår for å utvikle tester som kan screene for flere krefttyper samtidig (multi-cancer early detection – MCED tests). Utfordringene er store, spesielt med tanke på sensitivitet (oppdage små svulster) og spesifisitet (unngå falske positive).
Valg av målrettet behandling: Identifisere spesifikke genmutasjoner i svulsten (f.eks. EGFR-mutasjoner i lungekreft, BRAF-mutasjoner i melanom) for å avgjøre om pasienten er kandidat for målrettede medikamenter. Dette kan noen ganger erstatte behovet for en ny vevsprøve, spesielt hvis vev er vanskelig tilgjengelig.
Monitorering av behandlingseffekt: Måle mengden ctDNA under behandling. Et fall indikerer god respons, mens en økning kan tyde på resistensutvikling eller sykdomsprogresjon, ofte tidligere enn det som kan sees på bilder.
Påvisning av minimal restsydom (MRD): Etter kirurgi eller annen kurativt rettet behandling, kan tilstedeværelsen av ctDNA indikere at det fortsatt finnes mikroskopiske kreftrester igjen i kroppen, noe som er forbundet med høy risiko for tilbakefall. Dette kan potensielt brukes til å velge ut pasienter som trenger tilleggsbehandling (adjuvant terapi).
Påvisning av tilbakefall: Oppdage en økning i ctDNA som tegn på tilbakefall, ofte måneder før det er synlig på bildediagnostikk.

Selv om ctDNA-analyser allerede brukes i visse kliniske situasjoner (spesielt for valg av målrettet behandling og monitorering ved avansert sykdom), er bruken til tidlig diagnose og screening fortsatt hovedsakelig på forskningsstadiet.

Sirkulerende tumorceller (CTC)

Påvisning og analyse av CTC er teknisk mer utfordrende enn ctDNA på grunn av deres sjeldenhet. Fordelen er at man kan studere intakte celler, analysere proteiner på celleoverflaten og potensielt dyrke dem i laboratoriet. Antallet CTC i blodet har vist seg å ha prognostisk betydning ved flere kreftformer (f.eks. bryst-, prostata- og kolorektalkreft). Forskning pågår for å bruke CTC til å forstå spredningsmekanismer, monitorere behandling og identifisere behandlingsresistens.

Potensial og utfordringer

Flytende biopsier representerer et paradigmeskifte i kreftdiagnostikk og -oppfølging. Potensialet er enormt, spesielt for tidlig påvisning og persontilpasset medisin. Men det gjenstår betydelige utfordringer før disse testene kan bli rutine for alle formål:

Standardisering: Metodene for innsamling, prosessering og analyse må standardiseres for å sikre pålitelige og sammenlignbare resultater.
Sensitivitet og spesifisitet: Testene må være sensitive nok til å oppdage små mengder kreftmateriale, men også spesifikke nok til å unngå falske positive resultater, spesielt ved screening.
Klinisk nytte: Det må dokumenteres gjennom store studier at bruken av flytende biopsier faktisk fører til bedre pasientutfall (f.eks. økt overlevelse, bedre livskvalitet).
Kostnadseffektivitet: Testene er foreløpig kostbare, og deres plass i helsevesenet må vurderes opp mot nytten.
Tolkning: Å forstå den kliniske betydningen av funnene, spesielt ved screening (f.eks. hva gjør man med et positivt funn uten kjent primærsvulst?), krever mer forskning og erfaring.

Til tross for utfordringene, er det ingen tvil om at flytende biopsier vil spille en stadig viktigere rolle i fremtidens kreftomsorg.

Blodprøver for screening av kreft

Idealet ville være en enkel blodprøve som kunne screene den generelle befolkningen for kreft og oppdage sykdommen på et tidlig, helbredelig stadium. Dessverre er vi ikke der ennå.

Finnes det generelle blodprøver for kreftscreening?

Per i dag finnes det ingen enkelt blodprøve eller kombinasjon av blodprøver som anbefales for generell kreftscreening hos personer uten symptomer eller spesiell risiko. Som tidligere diskutert, mangler de fleste kjente tumormarkører tilstrekkelig spesifisitet og sensitivitet for dette formålet. Bruk av slike tester til screening ville føre til et uakseptabelt høyt antall falske positive resultater, med påfølgende unødvendig bekymring og ressurskrevende utredning, samt falske negative resultater som gir falsk trygghet.

Forskningen på MCED-tester basert på ctDNA og andre biomarkører er lovende, men disse er fortsatt under utvikling og validering i store kliniske studier. Det vil ta tid før vi vet om de er trygge, effektive og kostnadseffektive nok til å implementeres i brede screeningprogrammer.

Spesifikk screening (f.eks., PSA – med forbehold)

Den eneste blodprøven som i noen grad har vært brukt til screening, er PSA for prostatakreft. Som nevnt er dette kontroversielt. Mens screening kan oppdage kreft tidligere, er det usikkert om det reduserer dødeligheten betydelig, og det fører til overdiagnostikk av kreftformer som aldri ville gitt problemer. Beslutningen om PSA-testing bør derfor tas av den enkelte mann i samråd med lege, etter nøye informasjon om fordeler og ulemper.

For andre kreftformer baserer etablerte screeningprogrammer seg på andre metoder enn blodprøver, for eksempel mammografi for brystkreft, celleprøve fra livmorhalsen for livmorhalskreft, og avføringsprøver eller koloskopi for tykktarmskreft.

Forskning på nye screeningmetoder

Det pågår intens forskning for å finne nye og bedre biomarkører i blodet som kan brukes til kreftscreening, enten alene eller i kombinasjon med andre metoder. Dette inkluderer videreutvikling av ctDNA-analyser, men også studier av andre molekyler som proteiner (proteomikk), fettstoffer (lipidomikk) og stoffskifteprodukter (metabolomikk). Målet er å finne signaturer i blodet som er mer spesifikke og sensitive for tidlig kreft.

Blodprøver under og etter kreftbehandling

Når en kreftdiagnose er stilt og behandling igangsatt, fortsetter blodprøver å spille en sentral rolle i oppfølgingen av pasienten.

Vurdere behandlingseffekt

Underveis i behandlingen (f.eks. cellegift, immunterapi, målrettet behandling) tas det regelmessig blodprøver for å vurdere effekten.

Tumormarkører: Hvis pasienten hadde en forhøyet tumormarkør ved diagnosetidspunktet, vil endringer i nivået følges nøye. Et fallende nivå indikerer vanligvis at behandlingen virker. Et stabilt eller stigende nivå kan tyde på manglende effekt eller resistensutvikling.
Flytende biopsi (ctDNA): I økende grad brukes ctDNA-målinger til å monitorere behandlingsrespons, da endringer i ctDNA-nivå ofte skjer raskere enn endringer i tumormarkører eller på bildediagnostikk.
Generelle blodprøver: Hematologiske prøver (blodceller) tas hyppig for å overvåke benmargsfunksjonen, spesielt under cellegiftbehandling, for å justere doser og forebygge infeksjoner eller blødninger. Lever- og nyrefunksjonsprøver tas for å oppdage eventuell toksisitet av medikamentene.

Oppdage tilbakefall

Etter at primærbehandlingen er avsluttet, går pasienten inn i en oppfølgingsfase der målet er å oppdage et eventuelt tilbakefall (residiv) så tidlig som mulig.

Tumormarkører: For kreftformer med en pålitelig tumormarkør (f.eks. CEA ved kolorektalkreft, CA-125 ved eggstokkreft, PSA ved prostatakreft), er regelmessig måling av denne markøren en viktig del av oppfølgingen. En stigende verdi kan være det første tegnet på tilbakefall og utløse videre undersøkelser (vanligvis bildediagnostikk).
Flytende biopsi (ctDNA): Forskning tyder på at ctDNA kan oppdage tilbakefall tidligere enn både tumormarkører og bildediagnostikk for mange kreftformer. Dette er et område i rask utvikling, og ctDNA-basert overvåkning etter behandling kan bli vanligere i fremtiden.
Generelle blodprøver: Kan gi uspesifikke hint om tilbakefall eller senvirkninger av behandlingen.

Det er viktig å huske at oppfølgingsstrategier varierer betydelig mellom ulike krefttyper og stadier, og blodprøver er bare én del av et større bilde som også inkluderer klinisk undersøkelse og bildediagnostikk.

Praktiske tips og hva du bør vite

Når det gjelder blodprøver og kreft, er det lett å bli forvirret eller bekymret. Her er noen praktiske råd:

Snakk med legen din om bekymringer

Hvis du er bekymret for kreft på grunn av symptomer, familiehistorie eller andre årsaker, er det viktigste du kan gjøre å ta det opp med legen din. Legen kan vurdere din situasjon, avgjøre om det er grunnlag for videre undersøkelser, og forklare hvilke prøver som eventuelt er relevante. Unngå å bestille “krefttester” på egen hånd via private aktører uten grundig medisinsk vurdering og veiledning.

Forstå formålet med blodprøven

Når legen bestiller en blodprøve, spør gjerne hvorfor den tas og hva den kan fortelle (og ikke fortelle). Er det en generell helsesjekk, utredning av spesifikke symptomer, måling av en tumormarkør, eller oppfølging av kjent sykdom? Å forstå formålet kan bidra til å håndtere forventninger og redusere unødig engstelse.

Ikke overtolk enkeltresultater

Husk at et blodprøveresultat alltid må ses i en større sammenheng. Et enkelt avvik, spesielt hvis det er lite, betyr sjelden noe alvorlig i seg selv. Mange verdier kan variere normalt fra dag til dag eller påvirkes av faktorer som kosthold, medisiner, infeksjoner eller stress. Ikke forsøk å diagnostisere deg selv basert på prøvesvar du finner på nett. Overlat tolkningen til legen din.

Viktigheten av en helhetlig vurdering

Ingen blodprøve kan erstatte en grundig sykehistorie, klinisk undersøkelse og, ved behov, bildediagnostikk og vevsprøver. Blodprøver er et supplement – et verdifullt verktøy i legens verktøykasse – men sjelden svaret alene. Diagnostikk og behandling av kreft er komplekst og krever en helhetlig tilnærming.

Konklusjon

Blodprøver er uunnværlige i moderne kreftomsorg, men de er ikke den magiske “krefttesten” mange håper på. Ingen enkelt blodprøve kan i dag påvise alle typer kreft med sikkerhet, og de fleste tumormarkører mangler spesifisiteten og sensitiviteten som kreves for generell screening. Deres styrke ligger i å bidra til utredningsprosessen ved mistanke om kreft, vurdere prognose, skreddersy og monitorere behandling, samt oppdage tilbakefall etter avsluttet behandling. Generelle blodprøver kan også gi viktige hint og informasjon om pasientens allmenntilstand. Feltet flytende biopsi, spesielt analyse av sirkulerende tumor-DNA (ctDNA), representerer et stort fremskritt og gir håp om mer sensitive og mindre invasive metoder for tidlig deteksjon og persontilpasset oppfølging i fremtiden. Inntil videre er det avgjørende å huske at blodprøveresultater alltid må tolkes i en bredere klinisk kontekst, og at den endelige kreftdiagnosen som regel krever en vevsprøve. Ved bekymring for kreft, er dialog med lege og en helhetlig medisinsk vurdering alltid det viktigste.

Referanser

American Cancer Society. (2022). Cancer Screening Guidelines. Retrieved from https://www.cancer.org/
National Institutes of Health. (2023). Advances in Cancer Detection. Retrieved from https://www.nih.gov/
Journal of Clinical Oncology. (2021). The Role of Liquid Biopsies in Cancer Treatment. Retrieved from https://ascopubs.org/
Nature Reviews Cancer. (2022). Epigenetic Markers in Cancer Diagnosis. Retrieved from https://www.nature.com/nrc/
Lancet Oncology. (2023). Artificial Intelligence in Cancer Diagnosis and Treatment. Retrieved from https://www.thelancet.com/oncology