Holmenkollstafetten – Holmenveien til Slemdal skole

Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på nettopp denne etappen: den 1260 meter lange ferden fra Pilestredet til Wilhelm Færdens vei.

Hvert år i mai forvandles Oslos gater til en pulserende arena for løpeglede, lagånd og prestisje. Holmenkollstafetten, ofte omtalt som “Vårens vakreste eventyr”, samler tusenvis av løpere fra bedriftslag, vennegjenger, studentforeninger og Norges ypperste friidrettsklubber. Med sine 15 varierte etapper byr stafetten på utfordringer for enhver smak, fra flate sprinter til seige motbakker. Blant de mest karakteristiske og krevende etappene finner vi den sjette etappen, en ubønnhørlig klatring som starter i mylderet utenfor Bislett Stadion og ender oppe ved kunnskapens høyborg på Blindern.

Denne artikkelen tar sikte på å gå i dybden på nettopp denne etappen: den 1240 meter lange ferden fra Pilestredet til Wilhelm Færdens vei. Vi ser på etappens unike karakter, dens strategiske betydning i stafetten, utfordringene løperne møter, og hvordan man best kan forberede seg og gjennomføre løpet. Enten du er en erfaren stafettløper som sikter mot bestenotering, en lagleder som skal plassere løpere, eller en nysgjerrig tilskuer, vil denne artikkelen gi deg innsikt og praktiske tips knyttet til en av Holmenkollstafettens mest ikoniske motbakker.

Holmenkollstafetten: Mer enn bare en stafett

Før vi undersøker etappe 6 i detalj, er det verdt å sette den inn i konteksten av selve Holmenkollstafetten. Arrangementet, som første gang ble arrangert i 1923 av Idrettsklubben Tjalve, har vokst til å bli verdens største stafett. Det er en folkefest som engasjerer store deler av hovedstaden, med tusenvis av deltakere og et entusiastisk publikum langs løypa.

Stafetten er unik i sin blanding av bredde og elite. Side om side kjemper Norges beste langdistanse- og mellomdistanseløpere om kongepokal og prestisjetunge seire, mens mosjonslag fra bedrifter og organisasjoner deltar for lagfølelsen, den sosiale rammen og den personlige utfordringen. Denne blandingen skaper en spesiell atmosfære, der gleden ved å delta og konkurranseinstinktet går hånd i hånd. Løypa slynger seg gjennom sentrale deler av Oslo, fra start på St. Hanshaugen, ned til sentrum, ut mot Skøyen, opp de beryktede bakkene mot Besserud, og til slutt ned igjen til målgang inne på Bislett Stadion. Hver etappe har sin egen sjarm og sine egne utfordringer, og etappe 6 er intet unntak.

Etappe 6: Oversikt og karakteristikk

Etappe 6 markerer starten på den lange stigningen opp mot stafettens høyeste punkt ved Besserud. Etter den flate og raske 5. etappen inne på Bislett stadion, overtas stafettpinnen i et hektisk vekslingsfelt i Pilestredet, rett utenfor stadionportene. Herfra bærer det umiddelbart oppover.

Plassering i stafetten og vekslingssoner

Som den sjette av totalt 15 etapper, kommer denne etappen relativt tidlig i stafetten, men etter at de innledende, kortere og flatere byetappene er unnagjort. Starten for etappe 6 er lokalisert i Pilestredet, rett nord for krysset med Sofies gate, like utenfor Bislett Stadion. Dette er et område preget av høy energi, med løpere som kommer i stor fart ut fra stadion og et publikum som heier frem de som skal begi seg ut på klatringen. Vekslingsfeltet kan være trangt og hektisk, spesielt i de store klassene.

Målet og vekslingssonen for etappe 6 ligger i Wilhelm Færdens vei, nær krysset med Problemveien, oppe ved Blindern, Universitetet i Oslos hovedcampus. Dette markerer overgangen til etappe 7, som fortsetter stigningen videre oppover. Plasseringen nær universitetet gir også denne delen av løypa en egen karakter.

Distanse og høydeprofil: En ren klatreetappe

Etappe 6 har en offisiell lengde på 1260 meter. Selv om dette ikke høres avskrekkende langt ut sammenlignet med en 5 eller 10 kilometer, er det etappens høydeprofil som definerer den. Fra start til mål klatrer løperne rundt 50 høydemeter. Dette gir en gjennomsnittlig stigningsprosent på rundt 4%. Det høres kanskje ikke brutalt ut, men den konstante stigningen uten noen flate partier eller nedoverbakker å hvile i, gjør etappen til en betydelig utfordring.

Stigningen er relativt jevn, men kan føles tyngre i enkelte partier. Det er ingen brå kneiker, men heller en lang, seig motbakke som tærer på kreftene og tester løpernes evne til å håndtere melkesyre. Dette er en etappe der man løper mot tyngdekraften hele veien.

Løypebeskrivelse: Fra Bisletts mylder til Blinderns høyder

Løpet starter som nevnt i Pilestredet. Umiddelbart etter veksling bærer det rett nordover, oppover Pilestredet. Løperne passerer på venstre side den karakteristiske arkitekturen til Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet – storbyuniversitetet). Gaten er relativt bred her, men kan likevel føles trang med mange løpere som kjemper om posisjonene.

Etter noen hundre meter krysser løypa den trafikkerte Ullevålsveien. Her er det viktig å være oppmerksom, selv om løypevakter naturligvis dirigerer trafikken på løpsdagen. Etter krysset fortsetter løypa rett frem, men gaten skifter nå navn til Thereses gate. Stigningen fortsetter ufortrødent videre oppover gjennom bydelen St. Hanshaugen. Omgivelsene preges av klassiske bygårder og noen forretninger.

Thereses gate følges videre oppover, forbi krysset med Sporveisgata. Herfra blir gaten kanskje litt smalere, og stigningen kan oppleves som noe seigere. Man løper langs den østlige kanten av parkområdet Stensparken, selv om selve parken ikke er direkte synlig fra løypa store deler av veien.

Mot slutten av etappen nærmer man seg universitetsområdet på Blindern. Løypa følger Thereses gate helt opp til den møter Suhms gate, hvor den svinger svakt mot venstre og fortsetter noen få meter før den går over i Wilhelm Færdens vei. Selve vekslingen til etappe 7 finner sted i Wilhelm Færdens vei, i nærheten av Fysikkbygningen og Kjemibygningen ved Universitetet i Oslo. Målområdet her er ofte litt roligere enn det hektiske startområdet ved Bislett, men markerer slutten på en intens klatring.

Underlag og omgivelser

Hele etappen løpes på asfalt. Underlaget er generelt godt og forutsigbart, uten store ujevnheter. Siden løypa går gjennom sentrale bygater, løper man i et urbant miljø med bygninger tett på begge sider. Dette kan gi en følelse av å løpe i en “gatekløft”, spesielt i starten. Lenger opp mot Blindern åpner det seg noe mer, men det er fortsatt primært et bygatemiljø. Publikum står ofte tett langs deler av løypa, spesielt nær start og mål, og bidrar til en flott ramme rundt løpet.

Relatert: Andre etappe av Holmenkollstafetten – Bislett til Pilestredet

Utfordringene på etappe 6

Å løpe etappe 6 i Holmenkollstafetten byr på flere spesifikke utfordringer som krever både fysisk kapasitet og smart taktisk gjennomføring.

Den konstante stigningen: En test av vilje og laktattoleranse

Den mest åpenbare utfordringen er den vedvarende motbakken. I motsetning til etapper med varierende terreng, gir etappe 6 ingen pusterom. Fra første steg går det oppover, og kroppen må kontinuerlig jobbe mot tyngdekraften. Dette stiller store krav til løperens aerobe og anaerobe kapasitet. Spesielt evnen til å jobbe på eller nær den anaerobe terskelen (laktatterskelen) over tid, og å tolerere opphopning av melkesyre i muskulaturen, er avgjørende.

Musklene i legger, lår og sete må jobbe hardere enn på flatmark. Pulsen stiger raskt, og pusten blir tung. For mange løpere vil denne etappen føles som en lang spurt i motbakke, selv om distansen er over en kilometer. Det krever mental styrke å fortsette å presse på når musklene skriker og lungene brenner.

Pacing: Kunsten å disponere kreftene riktig

En klassisk feil på denne etappen er å starte for hardt. Adrenalinet fra vekslingen, den entusiastiske folkemengden og ønsket om å skaffe laget et godt utgangspunkt kan lett føre til at man åpner i et tempo som er umulig å holde hele veien opp. Går man på en “syresmell” tidlig i bakken, blir resten av etappen en smertefull kamp for å i det hele tatt komme seg til mål.

Å finne riktig åpningsfart er derfor kritisk. Man må kjenne sin egen kapasitet i motbakke og tørre å holde litt igjen i starten, selv om det føles som man blir løpt ifra. Målet bør være å løpe med en jevn, kontrollert anstrengelse, slik at man kan opprettholde farten eller til og med øke den litt mot slutten. En negativ splitt (raskere siste halvdel enn første) er vanskelig i en jevn motbakke, men å unngå en markant fartsreduksjon er et viktig mål.

Navigering av startområdet og potensiell trengsel

Vekslingsfeltet i Pilestredet kan være kaotisk, spesielt for de store mosjonsklassene der mange lag starter samtidig. Å motta pinnen effektivt og komme seg ut i løypa uten å miste for mye tid eller snuble i andre løpere, krever fokus. De første hundre meterne kan være preget av trengsel, og det kan være fristende å bruke unødvendig energi på å manøvrere seg frem. Det er viktig å finne sin plass i feltet og fokusere på egen rytme så snart som mulig.

Vekslingen: Rask og effektiv overlevering

Som på alle stafettetapper er selve vekslingen et kritisk punkt. Både det å motta pinnen ved start og å levere den videre ved mål må skje raskt og effektivt for å unngå tidstap. På etappe 6 innebærer dette at løperen som kommer inn til veksling i Wilhelm Færdens vei, må ha krefter igjen til å holde farten oppe helt inn i vekslingsfeltet og levere pinnen på en kontrollert måte til løperen på etappe 7. Dette krever god kommunikasjon og timing mellom de to løperne.

Den strategiske betydningen av etappe 6

Selv om etappe 6 “bare” er én av 15 etapper, har den en ikke ubetydelig strategisk betydning for lagets samlede resultat.

Muligheter for å hente eller tape tid

På grunn av den krevende profilen, er etappe 6 en etappe der det er mulig å skape betydelige tidsdifferanser mellom lagene. En sterk klatrer kan hente mange sekunder, og i noen tilfeller minutter i mosjonsklassene, på konkurrenter som sliter i motbakkene. Motsatt kan en løper som underpresterer her, tape verdifull tid som er vanskelig å hente inn igjen senere. Spesielt i jevne konkurranser kan utfallet av denne etappen ha stor innvirkning på lagets plassering.

Å sette opp neste løper: Viktigheten av en god avslutning

En god avslutning på etappe 6 gir løperen på etappe 7 et godt utgangspunkt og positivt moment inn i neste klatreetappe. Å komme inn til veksling med høy fart og selvtillit kan gi hele laget et løft. Motsatt kan en løper som kommer stavrende inn til veksling etter å ha gått helt tom, signalisere svakhet og påvirke moralen negativt. Lagledelsen må derfor vurdere ikke bare hvem som er raskest opp bakken isolert sett, men også hvem som kan disponere løpet slik at vekslingen blir best mulig.

Psykologisk effekt: En sterk klatring gir selvtillit

Å se en lagkamerat kjempe seg sterkt oppover bakken og kanskje plukke plasseringer, virker motiverende på resten av laget. Det bygger tro på at laget er konkurransedyktig. Å mestre en såpass tøff etappe gir også løperen selv en stor mestringsfølelse, som bidrar positivt til lagånden. Etappe 6 er en karaktertest, og en bestått test her kan styrke samholdet og vinnerviljen.

Relatert: Trening for Holmenkollstafetten

Hvem passer best til å løpe etappe 6?

Valget av løper til etappe 6 er en viktig taktisk beslutning for lagledelsen. Hvilke egenskaper bør man se etter?

Løperprofil: Styrke, utholdenhet og klatreegenskaper

Den ideelle løperen for etappe 6 er typisk en person med en kombinasjon av relativt høy aerob kapasitet (god kondisjon), god laktattoleranse og spesifikk styrke for motbakkeløping. Rene sprintere vil ofte slite her, da etappen er for lang og bratt for ren anaerob innsats. Langdistanseløpere med god utholdenhet kan gjøre det bra, men de må også ha evnen til å holde en relativt høy intensitet i motbakke.

Løpere som naturlig trives i motbakker, kanskje de som også konkurrerer i motbakkeløp eller er sterke i kupert terreng, er ofte gode kandidater. Fysisk styrke i ben og kjernemuskulatur er en fordel for å opprettholde en effektiv løpeteknikk oppover. En viss mental tøffhet og vilje til å presse seg når det gjør vondt, er også helt essensielt. Det er ikke nødvendigvis lagets raskeste løper på flatmark som er best egnet for denne jobben.

Forskjeller mellom elite- og mosjonsklasser

I eliteklassene vil denne etappen ofte bli løpt av spesialiserte mellomdistanseløpere eller sterke langdistanseløpere med gode klatreegenskaper. Konkurransen er beinhard, og teknisk og taktisk dyktighet er avgjørende.

I mosjonsklassene er variasjonen større. Her kan etappen bli tildelt alt fra tidligere aktive løpere til generelt spreke personer som er kjent for å være “seige”. Lagledelsen må vurdere de tilgjengelige løperne og velge den som antas å takle den spesifikke utfordringen best. Noen ganger kan det være en løper som ikke er blant de raskeste på laget totalt sett, men som har den rette innstillingen og styrken for motbakker.

Taktiske valg for lagledelsen

Lagledelsen må vurdere etappe 6 i sammenheng med de andre etappene. Har man flere gode klatrere? Hvor er det viktigst å plassere dem? Skal man satse på å hente tid her, eller minimere tidstapet? Valget av løper vil avhenge av lagets sammensetning, ambisjonsnivå og den overordnede strategien for stafetten. Å kjenne sine løperes styrker og svakheter er avgjørende for å gjøre det riktige valget.

Trening spesifikt rettet mot etappe 6

Skal man prestere godt på etappe 6, kreves målrettet trening. Selv om en god allmenn løpsform er grunnlaget, vil spesifikk forberedelse mot motbakkeutfordringen gi store fordeler.

Bakketrening: Nøkkelen til suksess

Dette er den mest spesifikke og viktige treningsformen. Bakketrening bør inkluderes jevnlig i treningsprogrammet i ukene og månedene før stafetten. Variasjon er viktig:

• Korte, bratte bakkeintervaller: F.eks. 8-12 x 45-60 sekunder i en relativt bratt bakke, med rolig jogg ned som pause. Fokus på høy intensitet, styrke og løpsteknikk.
• Lengre bakkeintervaller: F.eks. 4-6 x 3-5 minutter i en slakere, lengre bakke (lignende stigning som etappe 6). Intensiteten ligger rundt anaerob terskel. Fokus på å holde jevn fart og takle melkesyre.
• Bakkeløp som del av langtur: Inkluder kupert terreng i de rolige langturene for å venne beina til motbakker over tid.

Det er lurt å finne en bakke i nærområdet som har en lignende lengde og stigning som selve etappen, og øve spesifikt i denne.

Terskel- og VO2 maks-trening for kapasitet i motbakke

Tradisjonelle intervalløkter på flatmark er også viktige for å bygge den nødvendige motoren.

• Terskelintervaller: F.eks. 4 x 8 minutter eller 3 x 10 minutter i terskelfart (ca. 85-90% av makspuls). Dette forbedrer evnen til å holde høy fart over tid og flytter laktatterskelen.
• VO2 maks-intervaller: F.eks. 5 x 1000m eller 6 x 800m med høy intensitet (90-95% av makspuls). Dette øker kroppens maksimale oksygenopptak, som er viktig for prestasjon i krevende løp.

Disse øktene kan også gjennomføres i motbakke for økt spesifisitet.

Styrketrening for løpere: Fokus på ben og kjerne

Spesifikk styrketrening for løpere kan bidra til å forebygge skader og forbedre prestasjonen i motbakker. Fokus bør ligge på:

• Benstyrke: Øvelser som knebøy, utfall, ettbens knebøy, tåhev og “step-ups”.
• Kjernemuskulatur: Plankevarianter, sideplanke, “bird-dog”, rygghev. En sterk kjerne bidrar til stabilitet og kraftoverføring i løpesteget, spesielt i motbakker.
• Plyometrisk trening: Hoppøvelser (forsiktig progresjon!) kan forbedre spenst og løpsøkonomi.

Styrketreningen bør periodiseres og utføres 1-2 ganger per uke, gjerne på dager med lettere løpetrening.

Løpsspesifikk trening: Simulering av etappen

Den aller mest spesifikke treningen er å løpe selve etappen, eller en bakke som er svært lik, i tilnærmet konkurransefart. Dette gir en følelse av hvordan det oppleves, hjelper med pacing og bygger selvtillit. Å gjøre dette et par ganger i ukene før stafetten kan være svært nyttig.

Grunnleggende aerob utholdenhet

Ikke glem grunnlaget! Regelmessig rolig løping og lengre turer bygger den aerobe basen som all annen trening hviler på. Selv for en relativt kort etappe som nummer 6, er en solid grunnmur avgjørende for å tåle den intensive innsatsen.

Taktikk og gjennomføring på løpsdagen

Når startskuddet nærmer seg, er det tid for å fokusere på selve gjennomføringen. God taktikk på løpsdagen kan utgjøre en stor forskjell.

Oppvarming: Forberedelse til en kort, intens innsats

Siden etappen er relativt kort og intens, er en grundig oppvarming viktig for å forberede muskulaturen og sirkulasjonssystemet. En god oppvarming kan bestå av:

• 10-15 minutter rolig jogg.
• Dynamiske tøyningsøvelser (f.eks. høye kneløft, spark bak, kontrollerte bensving).
• Noen stigningsløp (gradvis økende fart over 60-100 meter) for å vekke kroppen, gjerne i lett motbakke.

Start oppvarmingen i god tid, men ikke så tidlig at du blir kald igjen før start.

Pacingstrategi: Å finne riktig intensitet fra start

Som nevnt tidligere, er pacing avgjørende. Unngå å la deg rive med av startrushet. Prøv å finne en anstrengelse du føler du kan holde hele veien. Det er bedre å starte kontrollert og ha krefter til å avslutte sterkt, enn å sprekke halvveis. Bruk gjerne de første 100-200 meterne til å finne en god rytme. Fokuser på pusten og følelsen i beina. Noen foretrekker å bruke pulsklokke for å styre intensiteten, men i en kort, bratt bakke kan pulsen bruke litt tid på å respondere, så opplevd anstrengelse er ofte en bedre guide.

Teknisk løping i motbakke

God teknikk kan spare energi og øke farten i motbakker:

• Holdning: Len deg lett fremover fra anklene (ikke hofta), hold blikket løftet oppover bakken, ikke ned på beina.
• Armbruk: Bruk armene aktivt for å skape fremdrift og rytme. Hold albuene bøyd i ca. 90 grader og la armene pendle rett frem og tilbake.
• Stegfrekvens: Korte, raske steg er ofte mer effektivt enn lange, tunge steg. Prøv å opprettholde en høy frekvens.
• Fotavsett: Land midt på foten eller på forfoten, og skyv kraftfullt ifra.

Øv på teknikken under bakketreningen.

Mental innstilling: Å takle smerten

Etappe 6 vil gjøre vondt. Å være forberedt på dette mentalt er viktig. Fokuser på positive tanker, arbeidsoppgaver (pust, teknikk, neste lyktestolpe) og minn deg selv på at smerten er midlertidig. Del etappen opp i mindre deler mentalt. Tenk på lagkameratene som venter og heier. Viljestyrke er en avgjørende faktor i motbakkeløp.

Vekslingsteknikk: Rask inn og ut

For løperen som skal motta pinnen: Vær klar i vekslingssonen, orienter deg om hvor din løper kommer fra, og start å løpe i det lagkameraten nærmer seg for en flyvende veksling. For løperen som skal levere pinnen: Hold farten helt inn i sonen, rop tydelig til neste løper, og lever pinnen bestemt i hånden. Ikke stopp opp før pinnen er levert og du er ute av vekslingsfeltet.

Atmosfæren og opplevelsen

Utover de fysiske og taktiske aspektene, er det å løpe etappe 6 også en spesiell opplevelse.

Fra Bislett-gryta til roligere gater

Kontrasten er stor fra det yrende livet og støynivået rundt Bislett Stadion til de noe roligere gatene oppover mot Blindern. Man løper fra et av Oslos mest kjente idrettsanlegg og opp mot byens akademiske hjerte. Denne forflytningen gjennom ulike deler av byen på kort tid er en del av sjarmen.

Publikum og stemning langs løypa

Selv om publikumstrykket kanskje avtar noe etter Bislett-området, er det som regel godt med folk langs løypa også oppover Thereses gate. Heiarop, musikk og den generelle summingen av stafetten skaper en energisk ramme. Å få et oppmuntrende tilrop når man sliter som mest i bakken, kan gi uventede krefter.

Følelsen av å mestre klatringen

Til tross for slitet, er det en enorm tilfredsstillelse å nå toppen av bakken og veksle med neste løper. Følelsen av å ha beseiret den seige motbakken, ha gitt alt for laget og fullført sin del av jobben, er en sterk og positiv opplevelse som mange løpere husker lenge etter at melkesyra har forsvunnet.

Konklusjon

Etappe 6 i Holmenkollstafetten, fra Pilestredet til Wilhelm Færdens vei, er mer enn bare 1260 meter med løping. Det er en ren klatreetappe som tester løpernes fysiske styrke, laktattoleranse og mentale vilje. Den konstante stigningen krever smart pacing og spesifikk forberedelse gjennom målrettet bakke- og styrketrening. Strategisk er etappen viktig, da den gir gode muligheter for å hente eller tape tid, og en sterk prestasjon her kan gi hele laget et psykologisk løft. Å velge riktig løperprofil – en kombinasjon av utholdenhet, styrke og klatreegenskaper – er en nøkkelbeslutning for lagledelsen. Til tross for utfordringene, byr etappen på en unik opplevelse, fra den intense starten ved Bislett til den tilfredsstillende følelsen av å mestre stigningen opp mot Blindern. Å erobre denne bakken er en bragd i seg selv og et minneverdig bidrag til lagets innsats i “Vårens vakreste eventyr”.